Arrangerte ekteskap er respektløst

I Morgenbladet 7. oktober gyver Abid Q. Raja nok en gang løs på Human Rights Service (HRS) og Hege Storhaug – ja da, vi har for lengst skjønt at du og dine kamerater har gjort henne til en av hovedfiendene – med en analyse som redaktøren av Ung muslim, Athar Akram, blant annet har gjort av vår rapport “Innvandring gjennom ekteskap”.

Det mest alvorlige, ifølge Akram og Raja, er at vi har omdøpt statistikk fra SSB, for å frembringe et “dystert” bilde av hvem innvandrergrupper faktisk inngår ekteskap med. Kunne vi gjort noe så banalt, og i tillegg unngå fordømmelse fra SSB?

Derimot har SSB selv, ved vår etterbestilling av ekteskapsstatistikk for 2002 og 2003, omdøpt en av kategoriene. Kategorien er hvem utvalgte innvandrergrupper inngår ekteskap med som ikke er bosatt i Norge. SSB påpeker at stort sett alle disse ekteskapene inngås med ektefelle som hentes fra opprinnelseslandet. Slik sett er ikke kategorinavnet det viktigste, men at meningsinnholdet kommer klart frem, hvilket det gjør i vår rapport.

Konklusjonen er at av de utvalgte innvandrergruppene i angitt periode giftet nesten alle seg med en av samme opprinnelse som seg selv, og majoriteten hentet ektefellen i opprinnelseslandet. Dette kan kontrolleres opp mot familiegjenforenings-statistikk i UDI, som vi har gjort. Men det er ikke sikkert at ekteskapet inngås samme år som familiegjenforeningen, derfor er ikke tallene direkte sammenlignbare. Likevel bekrefter UDIs statistikk ekteskapsmønsteret som vi har beskrevet.

Raja har gjort seg til talsmann for arrangerte ekteskap, forsvart ekteskap med “en av sine egne” og tatt avstand fra tvangsekteskap. Gitt denne holdningen kan en jo spørre seg hva det er som får Raja, Akram og deres likesinnede til å hisse seg opp over at tre av fire henter ektefellen i opprinnelseslandet? For oss som stiller spørsmål med hvorfor så mange “velger” ektefelle fra opprinnelseslandet, kan derimot tallene oppleves som dystre.

Ikke minst gitt det faktum at så få (to til tre prosent) av andregenerasjons innvandrere giftet seg med etnisk norsk ektefelle. Dette betyr ikke at vi implisitt mener det er “best” å gifte seg med en etnisk norsk person; vi konstaterer at det er et fåtall som inngår slike ekteskap, og spør hvorfor.

“Like barn leker best” har vært lansert (Raja i “Tabloid” 18. mai), men hva er det som gjør at mennesker, født og/eller oppvokst i Norge, er så “ulike”? Svaret synes nærliggende; innenfor storsamfunnet etableres norsk-pakistanske miljø, norsk-somaliske miljø, norsk-tyrkiske miljø og så videre, som i begrenset grad samhandler med hverandre. Fra demokratiske hold bør dette være en uønsket utvikling, jamfør at vi i årevis har bekjempet et sorteringssamfunn ut fra rolle, status og kjønn.

Såkalte arrangerte ekteskap var del av denne tradisjonen som er bekjempet, ikke minst ut fra et kvinneundertrykkende perspektiv. Nå står Norge igjen overfor denne tradisjonen, der det blir forlangt aksept (og respekt?) for “deres” kultur, tradisjon eller religion. Det som var verdt å bekjempe for over 100 år siden, skal vi nå stilltiende godta? For oss er dette mangel på respekt. Vi forbeholder oss retten til å kritisere verdier, holdninger eller praksiser som ikke fremmer likestilling mellom kjønnene, likeverd mellom mennesker (uansett nasjonal, etnisk, sosial, kaste-, stamme- eller klanbakgrunn), ytringsfrihet og religiøs frihet. Så kan vi diskutere hva som eksempelvis er likestilling mellom kjønn, men veien derfra til et meningsdiktatur eller til å skandalisere andre, bør være særdeles lang.

Å mislike fakta (eller personer?) gir heller ingen rett til å forlede opinionen til å ta avstand fra budbringeren eller omskrive historien. Slike taktikker brukes i ulike despotiske regimer. Ikke minst avdekket av SDPI (Sustainable Development Policy Institute) i Pakistan, som i en rapport bemerker at historiske fakta i utstrakt grad har blitt fordreid av visse parter for å fremme deres respektive agendaer. Og reaksjonen? Myndighetspersoner satte spørsmål ved agendaen til SDPI, og spesielt troverdigheten til dem som skrev rapporten.

Slike strategier er ynkelige og desperate.

Rita Karlsen

Daglig leder, Human Rights Service