Avisen som talerør

TVANG I PSYKIATRIEN

Det starter med overskriften: «Fortsatt tvang – Offentlig utvalg går inn for å opprettholde psykiaternes rett til å behandle pasienter med tvang.» Det høres ut som tvang er noe unikt vi bare holder på med i Norge og som et lite utvalg har funnet på, til tross for at alle land har denne praksisen. På forsiden har man satt en sykeseng med remmer i et goldt lys på en lasterampe. I artikkelen er det bilder av en ordentlig reimseng, en hylle med medisiner hvor det eneste i fokus er «antipsykotika», og en innelåst kvinne som står ensom og stirrer ut vinduet. Historien bildene forteller er at pasienten låses inne, og det brukes kun medisiner og reimer som behandling. Slik setter man premisset man vil at leseren skal se saken ut ifra: Se så slemme de er i psykisk helsevern.

Man fortsetter med å bygge opp under leserens frykt: «Grunnvilkåret for tvang, [er] at du har en 'sinnslidelse'. Dersom du ikke ønsker behandling, overprøves din vilje, fordi du av spesialisten ikke anses i stand til å velge ditt eget beste.» Dette er hva man på engelsk kaller en strawman-argumentasjon: Man fremstiller en feilaktig versjon av motpartens ståsted som er lett å argumentere mot. Man har fjernet nøkkelordet alvorlig sinnslidelse. Begrepet «vilje» er det sentrale i tvang. Man må være så fjern fra virkeligheten at man ikke kan sies å ha en vilje i ordets rette forstand, det vil si psykotisk. Tvang omfatter ikke å være eksentrisk, kunstner, religiøse eller politiske overbevisninger, angst, kriser, å være vegetarianer eller Blitzer.

Artikkelen har en rekke unyanserte uttalelser av typen «Under 160 års lovgivning har de [sinnslidende] vært uten enhver selvbestemmelse og gjenstand for enorme krenkelser.» Denne form for polemisering er ment for å provosere debatt, ikke for å bli tatt bokstavelig. Hvor er så debatten i artikkelen? Her har man kun tatt med antitesen.

Olav Gunnar Ballo er den nyanserte stemmen som får spaltemillimeter. Det er riktig at det benyttes mye tvang i Norge, at noen tyr lett til tvang, og det er riktig at det er store variasjoner fra sted til sted. Det er også riktig at økte ressurser, spesifikt vil det si ambulerende og akutte team med kveldsåpent, fører til færre innleggelser og mindre tvang. Det vil derimot ikke si at tvang per definisjon er galt, det er bruken som kan være gal. Kontrollkommisjonen går igjennom alle vedtak, uten at det gis mer plass enn å si at mindre enn 10 prosent av vedtak om tvang overprøves. Dette er satt i en kontekst som skal vise hvor håpløst det er å komme unna tvang. Den alternative fortolkningen nevnes ikke, at det kan være at spesialister handler ansvarlig innenfor lovens rammer.

I neste nummer vil det slippes til noen leserinnlegg som i kraft ikke kan stå imot en forside, en artikkel og stiliserte fotografier. I pinsehelgen skriker den tabloide forsiden mot folk i kiosker over hele landet, og folk har langhelgen til å gruble over om de heller burde holde sine problemer for seg selv enn å søke behandling. Spesielt når Morgenbladet sier at man kan legges inn på tvang for alle «sinnslidelser» for å gi mer kraft til sin artikkel.

Vi har en rekke fagfolk som forsker på tvang. Hvorfor har ikke de blitt intervjuet? Sannheten er som alltid et sted midt imellom. Det vil være løgn å hevde at det ikke forekommer unødvendig bruk av tvang i psykisk helsevern. Det er en løgn av samme dimensjon å hevde at det ikke finnes tusener som gjør det beste de kan på andres vegne. Tvang må være den ene plikten i vår hverdag vi mistrives mest med.

Hva er forskjellen på å være talerør og journalist? Talerøret slipper bare til den ene siden i en sak, mens journalisten slipper til begge. Ellers er det jeg og mine tusener av kolleger som må jeg gå i oss selv og finne den lille sadisten som er vår egentlige motivasjon i hverdagen, for dette er ingen debatt.

Vidar Steffensen

Psykologspesialist, dr. psychol Vedtaksansvarlig tvungent psykisk helsevern