Barnløs og ikke helt frisk?

BARNLØSHET

Jeg leser med litt sideblikk kronikken til Monica Wegling i Morgenbladet 1. mars. Her blandes mange kort. Hovedhensikten med artikkelen er likevel å gi et sentralt angrep på rett til behandling for ufrivillig barnløse hos heterofile par. Wegling påstår at jeg sier at man ikke kan leve lykkelig uten barn. Det mener jeg selvfølgelig ikke, og det sier heller ikke forskningen. Både barnløse og de med barn kan være lykkelige, eller ikke lykkelige; behandling av barnløshet handler ikke om å oppnå lykke.

Temaet er altså ufrivillig barnløshet. Er det en sykdom? Er det en diagnose? Fører det til lidelse? Både ja og nei. Diagnosen infertilitet kan ikke tas ut av det medisinske systemet uten problemer. I vårt samfunn har diagnosene flere plasser. De er enhetlige klassifikasjoner av avvik fra normal biologi i menneskekroppen, slik at man kan vurdere om det for eksempel finnes behandling som kan tenkes å virke, og der man kan teste ut effekten av behandlingen eksperimentelt. Diagnoser utløser også rettigheter, både til arbeidsfri og til subsidier i behandlingssystemer. I Norge kom behandling av barnløshet først aller nederst på prioriteringslisten. Men i Norge har vi heldigvis en grunnleggende idé om at sykdom skal utløse noen behandlingsrettigheter. Overforbruket av helsetjenester dreier seg ikke om å kutte ut behandling for reelle lidelser, slik som for eksempel infertilitet, som enten kan skyldes skader i reproduksjonsorganene på grunn av infeksjoner (klamydia, kusma), seksuell dysfunksjon, feil i hormonreguleringen (PCOS, hypofysetumor, endometriose) eller medfødt genfeil (XXY, Turners syndrom), eksposisjon for farlige stoffer, samt andre biologisk forankrede feil i reproduksjonssystemet .

Barnløses stemmer høres nesten aldri, og den moralske offentligheten har tatt seg stor, stygg, hjerteløs frihet i å beskrive de barnløse som ikke-syke, uten rettigheter, bortskjemte og egoistiske fordi de ønsker seg noe som nesten alle andre har. Barneønsket blir altså først umoralsk når en ikke kan ordne dette på egen hånd. Fri og bevare meg for å stå fram som barnløs i dét hylekoret. Det har da også de fleste barnløse avstått fra. Jeg har forsøkt, også ved å gjøre barnløshet som forskningtema.

Jeg synes ikke lykkelige frivillig barnløse har noe å bidra med her. Vil man ikke ha barn, så er det en grei sak. Barn er ellers rimelig nødvendig for å få verden til å gå videre. Ønsket barnløshet er rett og slett ikke levedyktig på sikt. Men hvorfor skal de blande seg i debatten om at noen andre faktisk ønsker seg barn og lider under å ikke få det? Jeg vet ikke hvorfor Wegling må hamre med slegge på de fleste infertile kvinners ønsker om å bli mødre. Kjeft heller på de som digger sin fruktbarhet og strutter med barnevognene og tidsklemma, som virkelig trør til med ammetåke. Homoseksuelle har også dessuten fått gjennomslag for at de ønsker seg formelle familieformer som ekteskap, så det helt ikke-normative er det ikke lett å se i de rekker heller. Det er for så vidt flott.

Hva vet man så om barnløshetens lidelse? Den er godt dokumentert i den akutte fasen: barnløshet fører til uro, depresjon, seksuell uglede, energitap og av og til samlivsproblemer. Barnløshetsbehandling, og venting i køen, er også vanskelig å forholde seg til. Berg- og dalbane av håp, skuffelse og ventetid gjør at mange faller av lykkelasset en lang periode. Heldigvis går det an å leve lykkelig uten barn; savnet, smerten og uroen blir nesten borte når det går noen tiår, men de ufrivillig barnløse bærer likevel med seg en sorg som sjelden forsvinner.

Men de fleste velger likevel ikke å leve uten barn. Infertile utgjør en meget stor andel av de som står i adopsjonskø. Og som blir fosterforeldre. At det å tydeliggjøre smerten ved å ønske seg barn når en ikke kan få – og kreve hjelp og behandling som faktisk finnes – er med på å ødelegge livskvaliteten til sterke, frivillig barnløse lesbiske kvinner anser jeg som latterlig. Hvis du ønsker å leve uten mann og barn, så gjør det. Men respektér at andre har andre ønsker. Å ønske seg et samfunn med jobb til alle, et sosialt nettverk, barn, og kjærlighetsforankring er ikke spesielt eller konformt, det er for de fleste selve essensen av livet. Man skaper ikke rom for et mangfold av levemåter ved å hamre løs på andres. Man skaper rom for alternativer ved å tørre å leve dem ut og vise at de også finnes.

Johanne Sundby
Gynekolog og professor. Forfatter av doktorgraden Infertility: causes, care and consequences.