Brudeferd i Rimi-posen

Det var med uforbeholden interesse jeg leste nestleder i Norske Billedkunstnere Ida Føllings tilsvar til min kronikk «Den kulturelle Rimi-posen» her i Morgenbladet, av 7. mai. Følling takker for pasningen, men sender ballen i en sterk retur. Når dette skrives, henger den der, midt i en god skru på vei i Kulturtankens generelle retning. Det er foreløpig stille og fredelig her, men om ikke lenge kommer ballen til å smelle inn i et kryss, falle til jorden eller eventuelt treffe undertegnede i fjeset. Vi får se. Jeg vil gjerne benytte dette fredfulle kulturpolitiske mellomrommet til å foreslå en pakt.

Men først en anerkjennelse: Følling skriver at «Det største potensialet ligger selvfølgelig i produksjonsfasen». Til det vil jeg ganske enkelt si: ja. Kunstnernes produksjonsvilkår er avgjørende, og per i dag er det stor variasjon i hvordan fylke- og kommuneadministrasjonene girer midlene til Den kulturelle skolesekken (DKS) mot prosjektutvikling med kunstneren i sentrum. Dette strukturelle hullet bør tettes. Det er ikke slik at kunstnerne alene skal bære kostnaden for å utvikle det nasjonale DKS-oppdraget. Kunstneryrket er presset på både tid og penger, og det er forståelig at det blir nødvendig å prioritere bort aktiviteter som ikke anses for å bygge direkte opp om den kunstneriske kjernevirksomheten.

Dette gjelder på mange måter alle som bidrar inn i DKS-ordningen, men blir særlig presserende for billedkunstnerne: Som Følling peker på, utløses kunstnerhonorarene i DKS først og fremst av å jobbe ute i skolene. En kunstner som ikke har bakt formidlerrollen inn i sin yrkesutøvelse, og som leverer inn til DKS uten å formidle selv, har således færre insentiver til å utvikle prosjekter for DKS enn for eksempel en utøvende musiker. I tillegg kommer det kunstfaglige: Når musikeren spiller 30 konserter på to uker, blir hun en langt bedre musiker, og slik tilbyr DKS en uvurderlig erfaring som bygger direkte opp om musikerens faglighet. Tradisjonelt sett gjelder dette ikke for – la oss si – en skulptør, siden skulptørens faglighet ikke er bundet opp i formidlingsoppdraget på samme måte. Tradisjonelt, vel å merke.

Både jeg og den organisasjonen som har ansatt meg, anerkjenner problemstillingen. DKS-oppdraget, og midlene med det, flyter typisk vekk fra kunstnere og små faginstitusjoner, og i retning av større museer med muskler til å holde seg med egne formidlingsavdelinger. Tendensen i statistikken er også at «visuell kunst» blir stadig mindre representert i forhold til de andre fagområdene i DKS. Det er uheldig for alle. Det er uheldig for elevene som bor mer enn en bussreise unna et stort museum, og det er uheldig for kunstnerne. Når jeg tar til ordet for at kunstnerne må ta og få større eierskap, og å bidra med å utvikle «nye og hittil ukjente formidlingsformer for visuell kunst i DKS», er det nettopp fordi forvaltningen og kunstnerne har en felles interesse i å snu strømmen.

Slik jeg ser det, kan det strukturelle hullet tettes ved å styrke og synliggjøre to mekanismer: Øremerkede midler til undersøkende kunstprosjekter for DKS, og eksperimentelle plattformer der kunstnerne både kan oppdage og skjerpe sitt formidlingsoppdrag i faktiske møter med barn og unge. Foruten Kulturrådets betydelige midler, som fremdeles skal «lyses ut (..) til formålet i 2018, med en mer spisset utlysningstekst og et tydelig kvalitativt fokus», finnes det en rekke eksempler på glitrende varianter av begge i fylker og kommuner i dag. Eksempelvis lyser Oppland fylkeskommune ut sine «kriblemidler» to ganger i året. Midlene skal «Gi skoler og profesjonelle kunstnere/utøvere mulighet til å gjennomføre ekstraordinære kunst- eller kulturprosjekter etter eget ønske og initiativ». Nordnorsk Kunstsenter holder sitt Testlab NNKS, der kunstnere kan søke seg inn til en ukes recidency og utvikle prosjekter i direkte samspill med både formidlingskompetanse og elever. Seanse i Volda arrangerer på sin side utviklende kunstneropphold etter teaching-artist-modellen. I disse ligger kimen til en sterkere DKS-ordning, men slike tiltak er det ennå for få av.

Det går an å tenke på DKS-oppdraget som nasjonens viktigste kuratoroppdrag. Samtidskunsten har en særegen evne til å tenke radikalt om seg selv og om verden, og da langs andre parametere og med andre virkemidler enn det elevene ellers møter i skolehverdagen. Kontrasten mellom de to sfærene er nettopp noe av det som gjør ordningen potent. Nå er det avgjørende at vi ruster kunstnerne til å utvikle formidlingsformer som tillater kunsten å være risikovillig og skarp på premissene av sin egen faglighet også i DKS. Slik kan DKS-oppdraget i større grad innlemmes i den kunstneriske kjernevirksomheten. Men her kan ingen lene seg på den gode staten alene. Ikke en gang den gode staten selv. Vi må lene oss på hverandre, så jeg foreslår en pakt: Forvaltningen jobber med å styrke og synliggjøre insentivene. Kunstnerstanden gyver løs på DKS med all sin fantastiske kraft.