Bullshit om bullshitjobber

I en kronikk i Morgenbladet skriver Andreas Ervik om koronakrisen som mulighet. Dessverre skurrer detaljene.

Ervik skriver at blant dem som ikke er i såkalt «samfunnskritisk arbeid», får mange nå et uforutsett avbrekk fra jobben, og han mener dette kan gi anledning til refleksjon: «Hvis jobben man gjør ikke er essensiell i en krise, utgjør den egentlig en vesentlig forskjell selv under normale omstendigheter?»

Ervik bygger dette på David Graebers teori om bullshitjobber. Graeber skiller som kjent mellom godt betalte bullshitjobber og nyttige jobber, inkludert dårlig betalte drittjobber. Bullshitjobbene er ifølge Graeber så meningsløse at selv de som utfører dem, opplever dem som meningsløse. Blant eksemplene Graeber selv nevner, er jobber innenfor administrasjon og forretningsjuss. (Det er grunn til å være skeptisk til Graebers begreper generelt og deres anvendelse i Norge spesielt, men la gå for denne gang.)

Erviks resonnement hviler på at det er bullshitjobbene til alle dem – for ikke å si alle oss – som «får en oppstyltet følelse av viktighet fra godt lønnede stillinger med travle dager foran dataskjermer, hvor vi sender e-poster og sjekker sosiale medier dagen lang», som forsvinner. Men er det disse jobbene som forsvinner? Ifølge Navs oversikt over søknader om dagpenger fra uke 11 fordelt på næring (oppdatert 6. mai) har 65 prosent av lønnstagere i overnattings- og serveringsvirksomhet søkt om ordinære dagpenger eller dagpenger ved permittering. Det samme gjelder for 26 prosent av lønnstagere i kategorien «varehandel, reparasjon av motorvogner». Dette er blant annet hotellansatte, ansatte på restauranter, butikkansatte og mekanikere. De er ikke i bullshitjobber. I andre enden av skalaen har 1 prosent av lønnstagere i offentlig administrasjon, forsvar og sosialforsikring og 2 prosent innen finansierings- og forsikringsvirksomhet søkt om dagpenger. Her er vi kanskje noe nærmere bullshitjobbene, men de ser altså ikke ut til å forsvinne i nevneverdig omfang. Nå er dette utvalgte tall, og de er sortert i grove kategorier, men de taler sterkt for et annet bilde enn det Ervik tegner.

Dette er viktig fordi Erviks videre resonnementer faller på stengrunn hvis det ikke er bullshitjobbene som forsvinner. Han skriver blant annet: «Krisen viser at globale nedgangstider kan være en god ting, så lenge den ikke fordeles likt utover befolkningen. Heller enn at alle tar sin del, kan politisk handlekraft brukes for å organisere samfunn slik at kriser rammer progressivt». Men krisen viser ikke dette. Både i Norge og internasjonalt er det mye som tyder på at denne krisen – som så mange andre kriser – rammer de svakeste hardest. Det er heller drittjobber enn bullshitjobber som forsvinner; det er mindre ålreit å være innestengt i en trangbodd leilighet enn i en stor enebolig; fattige i afrikanske land sulter mens vi i Norge har bedre trygdeordninger enn noen gang.

Når det gjelder påstanden at «reformer som har fremstått utenkelige, lar seg brått gjennomføre, som borgerlønn og reduksjon av klimagassutslipp», er Ervik i overkant optimistisk. Verdiskapningen i verdensøkonomien har kollapset, og stater verden rundt låner nå enorme beløp for å finansiere krisetiltak. I Norge overskrides handlingsregelen. Dette er ikke en ny, bærekraftig samfunnsmodell som vokser frem, men krisehåndtering som vil belaste statsbudsjetter i flere årtier. Hvordan det tapte handlingsrommet vil ramme sosialt og hvordan det vil ramme klimasatsinger er uklart.

Som Ervik tror også jeg at både kloden vår og den jevne nordmann har mye å tjene på at vi tar det mer med ro. Jeg tror også at staten kan ha en rolle som fasilitator for dette, og jeg tror vi har fått en ny åpning til å tenke om staten som aktør de siste månedene. Kanskje er dessuten «en årlig periode med chill – i dobbelt forstand» akkurat det vi trenger? Det vi i hvert fall trenger er blikk for detaljer når vi utfører samfunnsanalyse.

Bjørn Hallstein Holte