Cuba er et terrorregime

Cuba er et land alle har et bilde av, ofte med et romantisk preg. Dette gjelder dessverre også for landets politikk. Castros propaganda er voldsomt sterk, og derfor bør man ha nærmere kjennskap til landet før man uttaler seg både om landets tilstand og dets framtid.

I Morgenbladets korrespondentbrev forrige uke setter Bjørn Lindgren opp individuell frihet som prisen man må betale for den påståtte sosiale tryggheten på Cuba, uten at han problematiserer dette noe videre. Å få sin individuelle frihet systematisk frarøvet kan aldri gi trygghet – det er umulig å skape trygghet i et system basert på overvåkning, der alle holder øye med alle. Oppholder man seg på Cuba i en lengre periode, er inntrykket som sitter sterkest igjen en altomfattende paranoia – en paranoia som strekker seg så langt at dette innlegget skrives under pseudonym. Der paranoiaen hersker, hersker også paralysen, og et paralysert samfunn fungerer ikke.

For å holde meg til Castros to frontsaker, helsesystemet og skolesystemet, er ikke tilstanden så rosenrød som han har fått store deler av den vestlige verdens venstrevridde akademikere til å tro. Det er riktig at Cuba har en stor skare velutdannede leger, men sjansen for at man kommer enda sykere ut fra et sykehusopphold er store: De sanitære forholdene er dårlige, det er omtrent ikke medisin å få, og skal du få behandling, må du ha ressurser til å bestikke sykehuspersonalet. Skolesystemet er i stadig forfall, og det er stor mangel på materiell. På de øvre klassetrinnene har Che Guevaras kjepphest, internatskolene, gjennom mange år skapt nærmest et nasjonalt traume, der tyveri, hard mobbing, vold og voldtekter ikke er uvanlig.

Som turist på Cuba skal man være klar over at man aktivt blir holdt borte fra å få se den cubanske virkelighet. Castro har klart å gi et skinn av åpenhet gjennom å slippe turistene inn, men forrige ukes korrespondentbrev i Morgenbladet viser bare så altfor tydelig hvor godt han klarer å holde sannheten skjult: De fleste drar hjem med et bilde av “musikk, sjømat, vennlige mennesker, frodig natteliv, daiquiris (…) og fantastisk arkitektur.” Og ja, arkitekturen er et godt speil å bruke på samfunnet: I den pågående restaureringsprosessen i Havanna restaureres kun de områdene turistene ferdes i, for å vise omverdenen en strøken fasade. Bakenfor er virkeligheten vond: Boligforholdene i Gamle Havanna er elendige, det er slum man finner bak murene på Havannas fantastiske arkitektur. Ved restaurering blir bygninger typisk ryddet for beboere og restaurert som hoteller for den økende turismen. Det er en bekymringsverdig prosess, både arkitektonisk og sosialt.

Det er riktig nok, det er ingen som dør av sult på Cuba, men som cubanerne selv sier: Hvor lenge skal vi gå rundt og være glade for at vi ikke dør av sult? Castros regime er et terrorregime, og det cubanske folk lider under hans styre. Vi bør ikke la romantiske og nostalgiske forestillinger stå i veien for å ta dette alvorlig.

Manuela Knutsen