De autoritære fagmiljøene

Tre samtidige «oppslag» i mediene fanget forleden min oppmerksomhet: 1. Ved tvungne sammenslåinger vil regjeringen gjennomføre en kraftig reduksjon av antall kommuner her i landet. Begrunnelsen er ikke minst at mange av dem er for små til «å opprettholde de nødvendige fagmiljøer». 2. Flertallet av Norges ettåringer tilbringer nå mer tid i barnehagen enn sammen med foreldrene. 3. Kulturdepartementet har bestemt at all kunst i Nasjonalgalleriet skal flyttes til et nytt og moderne kunstmuseum på Vestbanen.

Tilsynelatende er det ingen sammenheng mellom disse tre meldingene, men for et kritisk blikk er de uttrykk for ett og det samme: Tap av lokal, personlig og tradisjonsbundet identitet til fordel for statlig ensretting under de såkalte fagmiljøenes autoritære førerskap.

Den høyt respekterte «fagligheten» er blitt en slags «keiserens nye klær», et skalkeskjul for uforstand og maktarroganse. Jeg har selvsagt respekt for folk som kan sitt fag, og vil ikke la vasken repareres av andre enn en rørlegger. Men når noen i kraft av sin «faglighet» vil bestemme på områder der vi alle er meningsberettiget, er det en samfunnsborgers plikt å protestere. I kjølvannet av de ideologiske omkalfatringene som fulgte opprørsbølgene i 1968, har dette fagveldet, ikke sjelden i interne stridigheter og maktkamper mellom ulike «fagmiljøer», skapt en nesten permanent uro og vantrivsel i helsevesenet. Skolevesenet har i like lang tid vært rystet av kaotiske reformer og uteksaminerer sannsynligvis nå de gjennomsnittlig mest uvitende nittenåringene i Europa. Den såkalte HVPU-reformen (fanden må vite hva disse bokstavene står for!) har drevet de åndssvake ut av fellesskapet på institusjonene og inn i en døgnovervåket ensomhet i kommunale leiligheter over hele landet.

Det er selvsagt politikerne som til syvende og sist har ansvaret for et slikt vanstyre, men det skyldes at de så ofte har vært døve for det de selv måtte ha av sunn fornuft og lyttet til «fagmiljøenes» skiftende og stadig mer kostbare erkjennelser av hva som er til beste for oss alle. De egentlige fagfolkene har lite de skulle ha sagt, enten det gjelder barnehagetanten i sandkassen, læreren på kateteret eller legen ved operasjonsbordet. «Fagmiljøene» holder til i administrasjonsbyggene, i departementene eller på rådhusene, og er gjennomsyret av den eneste tankegang som står i stil med alle kontorpultene, nemlig den byråkratiske. Den ekte byråkraten drives av en trefoldig lidenskap: Han vil ha innflytelse, kontroll og makt. Han trives i faste rutiner og oversiktlige systemer. Derfor tenker han ikke på menneskene som individer, som personer og enkeltmennesker, men som grupper og masser. Han foretrekker personnummer fremfor navn. Menneskers ulikhet og egenart blir som sandkorn i det byråkratiske maskineriet. Byråkratens dag blir enklere for hver individuell forskjell som utviskes, for hver tilhørighet som oppløses, for hvert menneske som reduseres til et tall. I naturens brokete landskap gjør han hva han kan for å heve daler og senke fjell, for å fjerne alle skjulesteder for det individuelle og enestående, slik at vi alle kan finne vår trygghet i et platt terreng under byråkratiets «faglig» begrunnede oversikt og kontroll.

Allerede Mao ville gjennomføre at barna skulle tas fra foreldrene og oppdras på statlige anstalter for å gjøres til gode kommunister og massemennesker. I min ungdom syntes de fleste at dette hørtes ut som en skrekkvisjon av et samfunn, men i dag måles fremskrittet i antall barnehageplasser. Det er mange år siden barnepsykolog Magne Raundalen advarte mot besteforeldrenes skadelige innflytelse på barna, og nå er man i departementene henrykt over at de små tilbringer stadig mindre tid sammen med foreldrene. «Fagmiljøene» er skeptiske til familien. Det er der det meste foregår av vold og overgrep. Derfor er det best at barna så tidlig som mulig blir tatt hånd om av «faglig» kompetente oppdragere. Dermed unngås mye uønsket individualitet, for eksempel slikt som er knyttet til religiøse vrangforestillinger, kjønnsroller og annet tradisjonelt vrakgods. Det er allerede tyve år siden en liten gutt fra min menighet ble nektet å vise de andre i en barnehage i Tønsberg den julekrybben han hadde fått i julegave. Jesus var forbudt. Det «faglig» klarerte bordverset var «Kua mi, jeg takker deg».

«Fagmiljøene» liker heller ikke små kommuner. Der kan mangt fremdeles ordnes helt ubyråkratisk, og folk være knyttet til hverandre med så mange ukontrollerbare bånd. Jeg ser daglig hvor mye lettere alt er å ordne her på Bryne enn det var i Oslo. Erfaringen viser også at kommunesammenslåinger, stikk i strid med teorien, ikke fører til færre byråkrater, men til flere. Dette vet selvsagt byråkratene. De liker heller ikke å ha folk nært innpå seg, og i storkommunene blir de selv fjernere og mer ukontrollerbare; de slipper å møte kusiner på butikken eller nevøer i joggeløypa som har synspunkter på det de foretar seg. De kan være «faglige» helt uimotsagt.

Den «faglig» begrunnede bedreviten virker ikke på noe felt så latterlig som når den opptrer under etiketten «kultur». Hvilke «faglige» argumenter finnes det for å flytte vår gullalderkunst fra Nasjonalgalleriets vakre bygning til et planlagt museum for samtidskunst på Vestbanen? Ingen, selvsagt, med mindre politiet hadde argumenter knyttet til sikkerhet, eller ventilasjonseksperter mente luften ville bli bedre for de gamle maleriene. Men så vel vaktholdet som luften kan forbedres der de befinner seg, i likhet med alt annet som kan løses praktisk og teknisk. «Fagmiljøene» liker ikke Nasjonalgalleriet av ideologiske grunner, og bruker bare de praktiske argumentene som et skalkeskjul. De er allergiske mot tradisjon, det finnes ingen «gullalder» innenfor deres kulturelle horisont, og de lidenskapelige motforestillingene de er blitt møtt med fra kunstelskere av så mange slag, bestyrker bare deres eget standpunkt: Kunsten må flyttes. Reaksjonen er et elitefenomen, tenker de nok, den er en reminisens av gammel borgerlighet som nå rister støvet av sine antikverte holdninger. Det bør bli slutt på at folk kan gå på Nasjonalgalleriet og lulle seg inn i svundne tiders storhet. Det finnes dessuten ingen objektive kriterier for stor kunst ifølge den arven fra 1968 som er mange kulturbyråkraters ideologiske grunnvoll.

Kulturbyråkratene skjønner ikke engang motargumentene; de later til å mangle antenner for kultur i dypere forstand, og er døve for at «slekters gang» er en av de strengene som klinger med når vi står foran bilder i Nasjonalgalleriet som var gjengitt i lærebøkene på skolen. I Frankrike begriper selv en pølsemaker at i Louvre er også bygningen en del av kunstopplevelsen, og hadde noen foreslått å flytte Mona Lisa til Pompidou-senteret, ville han ha syntes de var gått fra vettet. Her i våre små forhold, hvor det finnes så lite som forbinder oss med farne slekter og gjør historiens sus hørbart, vil «fagfolkene» ta fra oss noe av det fineste vi har, og henge «En bondebegravelse» på vegger som ingen før har stått foran, og som ikke engang er bygget, men bare finnes blant byråkratenes prosjekter for å forme samfunnet og oss alle i «faglighetens» sjelløse bilde. Vi blir lettere å holde under kontroll når de rykker oss ut av den identiteten som knytter oss til våre hjemsteder, vår familie og våre nasjonale tradisjoner.

Kjell Arild Pollestad er pater i Den katolske kirke.