Debatt 7. august 2009: Turid Nystøl Rian

John Bergs innlegg i Morgenbladet 24. juli foranlediget av mitt essay i Morgenbladet 17. juli kan ikke stå ukommentert.

John Berg, du holder NS-barnas skjebne – deres lidelser – opp mot summen av alle barns lidelser i det krigsherjede Europa under 2. verdenskrig, og kaller det jeg skriver i essayet mitt for offergjøring. Men det er ikke offergjøring. Det er realitetsorientering. Jeg påpeker et skjult stigma som det norske samfunnet i alminnelighet og folkevalgte politikere i særdeleshet later som ikke eksisterer, men som rundt 100 000 norske borgere, les: NS-barn, har måttet bære på hele livet.

Det var i erkjennelsen av summen av alle barns lidelser i Europa under 2. verdenskrig – NS-barna intet unntak – at FNs Generalforsamling i 1989 vedtok Barnekonvensjonen. Konvensjonen beskytter barn også mot den type maktovergrep som ble NS-barna til del fra London-regjeringens og Hjemmefrontens side under og etter krigen. Dette må du (og andre på rett side) ta inn over deg.

Mitt hovedanliggende er prinsipielt, og er først og fremst ment som en vekker for norske myndigheter. Jeg har ikke sett det som min oppgave å ta opp alle grupper som led under krigen. Du har noen merkelige betraktninger omkring fenomenet god selvfølelse som vi NS-barn innenfor din forestillingsverden egentlig burde ha vært så rikelig velsignet med, men kommer i skade for å avsløre at du vet lite om hvilke faktorer som befordrer god versus dårlig selvfølelse hos barn og unge. Hvis det hadde vært Hjemmefrontens mening med Isfrontparolen å gi oss NS-barn god selvfølelse, tror jeg de ville ha betakket seg for å utstede hele parolen.

Å bli kollektivt demonisert fra barnsben av på grunn av et politisk valg dine foreldre nå engang tok – gir ikke noen god selvfølelse, John Berg. Tvert imot. Mange NS-barn har måttet gjøre et mangeårig hardt indre arbeid for å gjenreise en selvfølelse så langt det går. Det er dessuten like vanlig for NS-barn som for andre traumatiserte å forbli i avmakten.

Jeg setter pris på at du forteller at du er sønn av en motstandsmann. Ut fra innlegget ditt er det ikke vanskelig å merke at det har gitt deg en dyp pregning. Like lite som jeg kan ta fra deg (bortforklare, bagatellisere) dine smertefulle erfaringer som sønn av en motstandsmann (indre skrekkscenarier: Gestapo, statspoliti trampende i huset), kan du ta fra NS-barn deres erfaringer qua NS-barn. Besøk av hjemmefrontkar med Stengun og vide fullmakter i arrestasjonsøyemed setter også varige spor i et barnesinn. Vi må ha respekt for hverandres erfaringer, John Berg, det er mitt poeng. Men du mer enn antyder at mine og andre NS-barns erfaringer ikke engang er verdt papiret de er skrevet på. Din holdning fremmer ikke nettopp dialog. Å reinvestere så mye energi i den gamle Isfrontparolen som du gjør – i dens ånd – bidrar kun, i tillegg til noen personlige omkostninger for deg selv, til å forstene svart/hvitt-holdninger i det offentlige rom.

Du skriver: «Men man skal huske at mobbing var mer utbredt den gangen.» Den uttalelsen får stå for din regning. Det du mener er vel å bagatellisere/relativisere konsekvensene – skadene – stigmatiseringen og utfrysingen fikk for oss NS-barn. Jeg aksepterer ikke ditt resonnement.

Etter krigen ga det stor gevinst å være barn av en motstandsmann. For NS-barnet sluttet imidlertid ikke krenkelsene med frigjøringen. Jeg har heldigvis møtt mange motstandsfolk som har fortalt meg at de beklager dypt den behandlingen NS-barna fikk, og tatt meg i hånden på det. Dét genererer god selvfølelse – for begge parter.

Som jeg skriver i essayet mitt, var det ikke alle NS-barn som kom dårlig ut. Men det gjelder mange nok. Etter artikkelen min har jeg fått ytterligere bevis for det, i form av positive tilbakemeldinger fra NS-barn som jeg ikke kan konkretisere fordi de vil være anonyme. Det sier vel også sitt.

Turid Nystøl Rian

Forfatter og oversetter

Opprinnelig publisert 7. august 2009