Debatt for iscenesettere

Odd Nerdrum

For den som ikke hadde anledning til å overvære Nerdrum-debatten i regi av Norsk kunstkritikerlag, er Morgenbladets presentasjon 7. oktober av de fire paneldeltagernes innlegg viktig dokumentasjon. Stig Andersens synspunkter er velkjente og kunstfaglig helt uten substans. Den samme mangelen på kunstfaglig substans finner vi også hos Lars Toft-Eriksen, kurator ved Stenersenmuseet. Han burde i det minste ha skjønt at det er stor forskjell på 1960-tallets kunstscene og de institusjonelle maktstrukturene i samtiden.

Kunstsosiolog Dag Solhjell har fått med seg dette perspektivet. Når Odd Nerdrum blir nedvurdert og utstøtt, hevder Solhjell at det skyldes trender som er hegemoniske og kunstpolitisk korrekte. Innleggene til disse tre paneldeltagernes er sprikende og lite egnet til avklarende debatt. Det fyldigste og mest interessante bidraget kom fra Caroline Ugelstad, sjefkonservator ved Henie Onstad Kunstsenter.

Ugelstad gir en ryddig og grei fremstilling av Odd Nerdrums kunstneriske virke frem til 1990-tallet. Da sporer hun av og faller ned på en problemstilling og et perspektiv som flytter oppmerksomheten fra verk til medieeksponering. «Helt fra begynnelsen av har Nerdrum hatt et kunstnerisk program som har handlet om selviscenesettelse.» Vinklingen er moteriktig og kunstpolitisk stueren. Alle snakker om selviscenesettelse, kunstnerne gjør det, så også kritikerne og kuratorene.

Det er greit at Caroline Ugelstad er på parti med tidens trender, men det er helt misforstått at Odd Nerdrum noen gang skulle hatt selviscenesettelse som kunstnerisk program. Er det noe Nerdrum har insistert på i alle år, så er det et kunstnerisk program der maleriet har vært hele hans livsprosjekt. At han utallige ganger har havnet i medienes søkelys, skyldes på ingen måte selviscenesettelse, men at aviser og fjernsyn har hatt en umettelig appetitt på Nerdrums ukonvensjonelle klesdrakt og opptreden. Et oppslag med kunstneren Odd Nerdrum selger.

Odd Nerdrum har aldri fått være i fred for mediene, og de har ikke vært nådige. Selv etter nesten ti års boikott er han en journalistisk godbit i spaltene. Det er da også mediene som har iscenesatt hans kunstneriske annerledeshet. De har konstruert et populistisk klovnebilde av en kunstner, som riktignok er populær og berømt, men aldri har hatt som program å bli et medieprodukt. Hans antimodernisme, eller mer presist hans antimoderne holdning til tidens kunst og kultur har naturlig nok provosert maktmenneskene i kunstlivet. Men for Nerdrum har ikke hensikten vært å iscenesette seg selv, tvert imot.

Odd Nerdrum har i alle år vært i en kampsituasjon. Han har begrunnet og forsvart sin kunst mot nedlatende kritikere og feige kunstinstitusjoner. Det har alltid gitt store oppslag i avisene. Mediene lukter klingende mynt og legger stoffet til rette for populistisk pirring hos leserne. Nerdrums skattesak må ha vært en gullgruve for aviser og fjernsyn. Ja, selv kunstkritikerne har tatt del i dette mediesirkuset, ved å arrangere et debattmøte om kunstneren Odd Nerdrum. De vil også ha en bit av denne iscenesettelsen.

Det mest påfallende i dette mediesirkuset er at Nerdrums billedkunst har forsvunnet. Ingen skriver om hans malerier og det meningsinnhold de uttrykker, om den kultur- og sivilisasjonskritikk han formidler i malerisk form. Caroline Ugelstads vinkling er symptomatisk i så henseende. Det er mediebildet av Nerdrum hun går etter i sømmene, ikke hans kunstneriske innsats. Forståelig nok. Hun er jo en sentral aktør i denne mediale iscenesettelsen. Derfor blir det ganske hult og selvmotsigende når hun insisterer på en privilegert posisjon som utenforstående.

Men slik er de toneangivende holdningene og tenkemåtene i den postmoderne pluralismen. Alt handler om overflate og iscenesettelse, om nettverk og medieoppmerksomhet. Her er Caroline Ugelstad sentralt plassert i tidsånden. Som kunstformidler er hun en iscenesetter av mediefenomenet Odd Nerdrum, ikke en seriøs fortolker av hans billedkunst og hans kunstneriske program. Det er nettopp derfor Nerdrum har boikottet norske medier.

Barbara Vetland Kunsthistoriker