Venstresiden og velferdsstatens virkefelt

Runar Bakken skriver i Morgenbladet 29. juli om Torbjørn Røe Isaksens essay "Svakhetens moral": "Gullkornet i Isaksens essay handler om at velferdsstaten kontinuerlig utvider sitt virkefelt – at stadig flere livssituasjoner som mennesker kan komme opp i – kvalifiserer til en eller annen form for bistand." Dette, mener han, forarmer folks tro på og evne til å håndtere eget liv. Likevel konkluderer han med at avgrensningen av velferdsstatens virkefelt ikke må overlates høyresiden.

Vi er enige i mye Bakken skriver – men ikke konklusjonen. Derfor er det interessant å se hva slags antagelser den bygger på: De borgerlige partier forstår visstnok ikke betydningen av “velferdsstatens forsikring mot urett og nød ved sykdom og arbeidsledighet”. Denne pussige misforståelsen er dessverre usedvanlig utbredt, og kan oppsummeres i Reiulf Steens utsagn om at hjertet er på venstre side: Borgerlig snakk om fellesskapsordninger eller sosialpolitikk ses på som fordekte forsøk på å avvikle staten eller på å innføre såkalt markedstenkning overalt.

At borgerlige partier ikke skulle forstå betydningen av sentrale velferdsordninger knyttet til sykdom og arbeidsløshet, er selvfølgelig vås. Den dagen vi får en sterk bevegelse som går inn for å avskaffe arbeidsløshetstrygd, sykepenger, helsevesen og utdanning, vil Bakken få se borgerlig mobilisering til forsvar for velferdsstaten; flammende argumenterer for fellesskapsordninger, behovet for trygghet og statens ansvar.

Dette finnes det viktige både ideologiske og praktisk-økonomiske grunner til. Men noen slik bevegelse har ikke eksistert siden FpUs liberalistiske dager, og Libertas er ikke lenger noen politisk kraft. Den norske politiske virkelighet er i stedet nettopp hva Bakken beskriver: “Politikere […] på stemmesanking […] våger ikke å sette en grense for hva velferdsstaten skal ta ansvar for.”

Bakken nevner Audun Lysbakkens økonomiske analyse – at velferdsordninger kan gi en trygghet som gjør økonomien mer fleksibel og dermed mer effektiv – øyensynlig som et eksempel på at venstresiden er suverent i stand til å forstå samfunnsmessige sammenhenger. At Lysbakken for en gangs skyld hører på hva en økonom sier om effektivitet, er for så vidt prisverdig – mon han ville gjøre det samme når det er snakk om SVs forslag om sekstimersdagen?

Det har liten hensikt å sette sine krefter inn for å forsvare arbeidsløshetstrygden når den ikke er truet. Det er den ikke i Norge i dag. For sosial trygghet er et fundament både for de borgerlige partiers ideologi og deres økonomiske syn.

Det som imidlertid har en hensikt i dag – som Bakken selv påpeker – er å se på grensene for statens ansvar; på menneskets problemfylte eksistens mellom autonomi og struktur. Enn så lenge er SVs bidrag til den debatten å foreslå å bruke 50 milliarder på å kjøpe hele det allerede statskontrollerte Telenor. I sin tid kunne Jagland styre Norge på 36,9 prosent; SV vil ha 100 prosent for å styre telefon og internett. 100 prosent offentlig er blitt symptomatisk for venstresidens refleksjon om vanskelige spørsmål om balanse mellom stat og individ.

Monopoliseringen av solidaritetsbegrepet bidrar til at mange velmenende sjeler som i sak ofte er enige med de borgerlige partier, tror de hører hjemme på venstresiden. Den dagen norsk politisk diskurs tar innover seg at både den sosiale liberalismen og den liberale konservatismen nettopp er ideologisk baserte forsøk på å balansere staten og individet; behovet for trygghet og solidaritet med retten og plikten til autonomi, vil kanskje Runar Bakkens analyse føre ham til samme konklusjon som oss: At det ikke er tilfeldig at spørsmålet om både positive og negative sider ved velferdsstaten tas opp av de borgerlige partier. “Velferdsstatens virkefelt” avgrenses nemlig best av dem som alltid har vært opptatt av spenningen mellom individ, stat og samfunn.