Mørkemenn, moderasjon og meningsdiktatur

Er man “intolerant mørkemann” og “ekstrem” fordi man mener at mor–far–barn-relasjonen står i en særstilling blant de ulike samlivsformene? Er det diskriminerende å si at et ekteskap består av mann og kvinne, og at partnerskap består av to personer av samme kjønn? Er det fordomsfullt å mene at de to samlivsformene tilhører to ulike kategorier siden bare en av dem kan frembringe barn?

I homoaktivistenes virkelighetsforståelse er svaret på disse spørsmålene ja. Hvis man offentlig våger å motsi homoagendaen, er man pr. definisjon “homofob”. Selv fikk jeg den ære å motta en homofob-pris på Sørlandet i 2004 fordi jeg var redaktør av et ressursblad kalt “Homofili og kristen tro”. På en saklig og ryddig måte beskrives der det klassiske kristne synet på homofili og seksualetikk. Det ble for sterk kost for sørlandske aktivister. Om prisen var fortjent, kan man finne ut ved å lese bladet på Homofili.com. Praksisen med å dele ut en slik pris sier mye om giverne, men ofte lite om mottagerne. At Frelsesarmeen også har fått homofob-pris, er avslørende og tankevekkende. På denne bakgrunn ble jeg forundret da jeg leste Ingunn Ikdahls og Kristin Bergtora Sandviks karakteristikker av meg i kronikken om kjønnsnøytral ekteskapslov den 4. nov. De prøver der å marginalisere meg og mine synspunkter ved å henvise til at jeg har fått en homofob-pris. I tillegg sier de at “Benestad er ikke kjent for å være moderat, og er dermed lett å avfeie”. På god norsk kalles dette manipulerende hersketeknikk.

Både i spørsmålet om homofilt samliv og om kjønnsnøytral ekteskapslov står jeg for de samme standpunkter som hundretusener av andre nordmenn. På MorFarBarn.no har noen av oss lagt ut artikler om kjønnsnøytral ekteskapslov, slik at flere argumenter kan bli hørt. Betyr moderasjon at vi burde ha sittet passive og sett på mens aktivistene fullfører sin dekonstruksjon av ekteskapet, det som er alle kulturers viktigste byggekloss og grunncelle? En av homolobbyens sentrale strategier er å bringe meningsmotstandere til taushet. Det prøver de blant annet å oppnå ved voldsomme reaksjoner, skjellsord, stempling og diverse homofob-priser. Hittil har de lyktes overraskende godt. I mange fagmiljøer og yrkesgrupper er det forbundet med stor personlig belastning å uttrykke skepsis mot den politisk korrekte homoideologien. Det demokratiske underskuddet i hele situasjonen blir stadig tydeligere. Toleranse og mangfold er blitt tomme slagord.

Ikdahl og Sandvik skriver helt korrekt at en kjønnsnøytral ekteskapslov vil være en “radikal lovendring” som “må diskuteres frem”. De tilføyer at “slik dialog er et komplisert prosjekt, men nødvendig for demokratiets legitimitet”. Det er nedslående at Ap og SV ikke har skjønt dette, men isteden ønsker å presse gjennom loven i ekspressfart. At det ikke finnes en eneste skriftlig utredning, konsekvensanalyse, høring eller faglig konferanse om temaet, sier mye om hvordan slagord og overflatisk retorikk styrer mange norske politikere.

Øivind Benestad

Prosjektleder for MorFarBarn.no