Habermas svarer

Jürgen Habermas er sin samtids mest innflytelsesrike tenker. Onsdag er han i Bergen og mottar Holberg-prisen på godt over fire millioner kroner. Her svarer Habermas på spørsmål fra 13 norske akademikere.

Espen Schaanning

– Om lag 30 000 barn dør hver dag i den fattige del av verden. Hva blir det igjen av menneskerettigheter, universaliserbare prinsipper og opplysningstradisjon når man i vestlige land ikke setter dette øverst på den politiske dagsorden? Kan noe være viktigere?

– FN har, konfrontert med sult og elendighet i de marginaliserte landene, fremfor alt i Afrika, besluttet seg for en detaljert utarbeidet plan. Dette programmet for “millenniumsmål” skal motvirke den skrikende urett som følger av de globalt ulikt fordelte livssjansene. Men selv når den så langt mislykkede reformen en dag måtte bli realisert, vil FN i beste fall være i stand til å garantere internasjonal sikkerhet og kjernen i menneskerettighetene. Sikringen av sosiale minstestandarder over hele verden vil derimot være oppgaven for en verdensinnenrikspolitikk, som fremfor alt må ta for seg skadene og bivirkningene av en deregulert verdensøkonomi. Til dette formålet mangler imidlertid foreløpig både et egnet institusjonelt rammeverk og handlingsdyktige aktører på det overnasjonale nivå. I alle verdensdeler må det da danne seg regimer som har EU som forbilde; et EU som lærer seg å tale utad med en stemme. De i dag eksisterende “global economic multilaterals” er ikke i stand til å komme frem til rettferdige kompromisser som kan gjennomføres over hele verden.

Janne Haaland Matlary

– Paul Ricoeur er en av flere moderne filosofer som hevder at uten et (ontologisk) menneskebilde blir (den rasjonelle) dialogen om menneskerettigheter egentlig ufruktbar. Dette synes også å være det viktigste i din dialog med kardinal Ratzinger. Hva mener du om dette?

– I begynnelsen av en diskusjon vil det å henvise til “menneskebilder” ofte kvele debatten før den i det hele tatt har begynt. Isteden bør vi heller gå inn i detaljene i det aktuelle spørsmålet. Hvis vi for eksempel, i lys av de problematiske fakta, utforsker spørsmålet om under hvilke omstendigheter FN faktisk kan spille en rolle som pådriver for den globale realiseringen av menneskerettighetene, vil også de tilhørende forestillingene om en menneskeverdig tilværelse anta klarere konturer.

Cathrine Holst

– Et av dine viktigste anliggender er hvordan den økonomiske globaliseringen kan underlegges politisk styring, kort sagt, det politiske demokratiets fremtid i “den postnasjonale konstellasjon”. Hva er ditt syn på demokratisering av den økonomiske sfære? Hvordan ser du på forholdet mellom kapitalens styringsrett og arbeidernes rett til medbestemmelse? Hvilken rolle mener du fagbevegelsen bør spille i dagens globaliserte økonomi?

– Det virkelig dramatiske spørsmålet som tvinger seg på oss i dag, gjelder i mindre grad de klassiske spørsmålene om økonomisk demokrati og arbeidstagernes medbestemmelse i bedriftene. De demokratiske prosessene for politisk menings- og viljesdannelse som er oppstått i Vesten, er til nå bare blitt institusjonalisert med en viss virkning innenfor nasjonalstatens rammer. Men som en følge av den økonomiske globaliseringen og forskyvningen av viktige politiske avgjørelser over til internasjonale organisasjoner som Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken og Verdens pengefond (IMF) er også disse formene for demokratisk selvbestemmelse utsatt for en stadig uthuling. Derfor kan substansen i demokratiet ikke lenger bevares gjennom en tilbaketrekning til nasjonalstatens vognborg, men bare gjennom en offensiv utbygging av nye, demokratisk kontrollerte styringsformer utenfor nasjonalstaten.

Trond Berg Eriksen

– Jeg opplever at du generelt er for vennlig og optimistisk i din omtale av menneskets natur. Hvorfor skulle vi høre på deg og ikke på Hobbes eller Machiavelli?

– Borgerskapets mørke forfattere og teoriene til Hobbes og Luhmann verner oss mot illusjoner. Men den illusjonsløse idealismen til en Immanuel Kant viser også at vår teoretiske pessimisme ikke bør avholde oss fra i praksis å alltid gjøre vårt beste.

Hanne Andrea Kraugerud

– Skal din idé om herredømmefri dialog først og fremst forstås som en teoretisk redegjørelse for betingelsene for kommunikasjon og normfellesskap, eller er det hovedsakelig et praktisk ideal, som vi kan realisere i større eller mindre grad?

Ellen-Marie Forsberg

– Den økende interesse for etikk, parallelt med den økende etiske usikkerheten i pluralistiske samfunn gir et behov for velbegrunnede responser til kontroversielle samfunnsmessige problemstillinger der moralske prinsipper er i konflikt. Hvordan kan diskursetikken, med sin fokus på generelle etiske prinsipper, bidra til løsninger på konkrete moralske konflikter?

[Svar til Kraugerud og Forsberg] – Slagordet om en “herredømmefri dialog” henviser til den enkle kjensgjerning at vi bare snakker om “læring” når vi danner oss en mening i lys av bedre argumenter, istedenfor å følge en suggestiv tvang. Vi kan alle skille temmelig godt mellom manipulering og fri meningsdannelse. Det spiller en like stor rolle i politikken som i hverdagen. I våre samfunn der en rekke verdensanskuelser lever side om side, har den demokratiske viljesdannelsen som prosess bare legitimitet fordi den gjør beslutninger avhengige av resultatet av forutgående meningsutvekslinger. Den demokratiske prosessen sørger ikke bare for at alle parter i det minste indirekte får gi sitt besyv med, men også for at alle relevante temaer kommer på dagsordenen og blir behandlet i lys av tilstrekkelig informasjon og gode argumenter og motargumenter.

Jan Inge Sørbø

– Korleis er det mogeleg å kombinere kravet om universell sanning, som ligg i religionen, med dei universelle krava i diskursiv teori, der testen på sanning ligg i diskusjonen sjølv?

– Filosofer kan si noe om hva “sannhet” betyr i utsagn som refererer til verden. Men den spesifikke betydningen av religiøse utsagn kan man vel bare klargjøre fra troens eget perspektiv. Det er en sak for en religionsfilosofi som bærer “sannheten” i en konfesjon i seg, og taler fra innsiden av et religiøst fellesskap, og ikke for en sekulær vitenskapsmann.

Jan-Olav Henriksen

– Hva mener du er de store religionenes viktigste bidrag til utviklingen av demokratiet i fremtiden?

– De store verdensreligionene har preget den moralske kjernen til vår sivilisasjon på en dyp og innholdsmessig overensstemmende måte. Alle kulturer enes om at ingen nasjon får krenke de grunnleggende negative pliktene i FN-charteret – altså ikke føre angrepskriger og ikke begå himmelropende krenkelser av menneskerettighetene. Dette viser seg i reaksjonene i verdensoffentligheten. Handlingene utført av kriminelle regimer, skjønt også av andre, mindre monstrøse krenkelser av folkeretten – slik som ved invasjonen i Irak – har i ulike verdensdeler utløst det samme moralske raseri.

Dag Østerberg

– Hva svarer du til den personalistiske observasjon, eller hvordan imøtegår du den personalistiske innvending, at din filosofi gir intellektet (og ikke personen) forrang?

– Det den ene gjør, gjør den andre. Ingen er helt alene eller kun for seg selv i verden. I så henseende handler det ikke bare om personer, men også prosesser for klokt samarbeid og intelligent kommunikasjon.

Arne Melberg

– Mitt spørsmål gjelder estetikken: Finnes det noen plass for den estetiske dimensjon i den rasjonelle samtalen som spiller så stor rolle i din filosofi? Kan de estetiske objektene fremme transparens? Eller hindre?

– Jeg vet ikke om kunst gjør noe gjennomsiktig. Min oppfatning er at estetiske erfaringer ikke er lette å fatte i ord; ved første blikk er de snarere noe dunkelt. Ellers ville vi ikke ha behov for den tolkningshjelp kunstkritikken gir. Omgangen med kunstverk forandrer vårt blikk på verden og fornyer utdaterte vokabularer. Kunsten motvirker trivialiseringen. På den annen side, vi bør heller ikke idolisere det utenom-hverdagslige.

Øyvind Pålshaugen

– I din og Jacques Derridas felles artikkel Nach dem Krieg: Die Wiedergeburt Europas (Etter krigen: Europas gjenfødelse) fra 2003 heter det: "Også anerkjennelsen av forskjeller – den gjensidige anerkjennelse av den andre i sin annerledeshet – kan bli til kjennemerket for en felles identitet." Kanskje kan denne setningen også gjelde som en karakteristikk av forandringen som har skjedd i din vurdering av Derridas tenkning? Uansett: Hva utgjør for deg den største intellektuelle utfordring i Derridas tenkning?

– Derrida tenker med Kant mot Kant: Han ser det uunngåelige ved talens, erkjennelsens og handlingens forutsetninger, men dette transcendentale gulvet tipper og det er skjørt, det viser sprekker.

Runar Døving

– Er den herredømmefrie dialog et ønske om en selvoppfyllende profeti, på linje med Marx’ forestilling om proletariatets diktatur som en historisk nødvendighet etter kapitalismens fall, eller tror du at den kan finnes eller har funnet sted?

– Nei, jeg har bestandig mistrodd forsikringer av historiefilosofisk art.

Espen Søbye

– Tror du, herr professor Habermas, at Frankfurterskolen slik vi kjenner den fra "Tidsskrift for sosialforskning" og Opplysningens dialektikk kan bidra til å forstå og å løse dagens problemer i det tyske parlamentet og de sosiale problemene i Frankrike, eller er denne filosofien bare en blindgate? Er filosofi i det hele tatt i stand til å problematisere og å angi sosiale og politiske løsninger i den globale kapitalismens tidsalder? Hva kan etter din mening, filosofien bidra med utover hva sosiologi, statsvitenskap og så videre kan si?

– Verken eller. Filosofien kan utarbeide og utfolde ideen om et rettferdig samfunn. I form av en samfunnsteori som er sensitiv overfor samtidsdiagnoser kan filosofien skjelne mellom de tendensene som kommer virkeliggjørelsen av et rettferdig samfunn i møte og de som setter seg mot den.

Jürgen Habermas’ svar ble oversendt Morgenbladet på e-post onsdag og torsdag denne uken, og er oversatt fra tysk av Eivind Lilleskjæret og Arne Johan Vetlesen.