– Det lønner seg ikke å jobbe

Jeg er uføretrygdet og ble oppfordret til å forsøke meg i arbeid. Jeg klarte å finne en 40 prosent stilling jeg kunne prøve meg i. Som ung ufør har jeg en trygd som utgjør rundt 13 000 i måneden. I løpet av tre måneder tjente jeg 30 000 kroner ut over trygden. Men arbeidet ble for tøft for meg, og jeg måtte si det fra meg. Helsen min fikk et tilbakeslag.

Men jeg hadde økt inntekten min med 30 000 kroner, hadde jeg ikke? Feil. Skattemyndighetene tok 25 000. Etter å ha ofret helsen min for tre måneders jobb, satt jeg altså igjen med fem tusen kroner da skattevesenet hadde tatt sitt.

Som 100 prosent ufør har jeg anledning til å tjene 1G – rundt 62 000 kroner i løpet av ett år. Men hvis dette beløpet tjenes på 12 måneder, vil jeg tape økonomisk, da skatten øker til 40 prosent av den samlede inntekten (trygd og inntekt) fra første krone som tjenes ut over trygd. Dette er noe de færreste får vite når de blir oppfordret til å prøve seg i arbeid. Man risikerer altså å forverre både sin helsemessige og sin økonomiske situasjon.

Det var trygdekontoret som fikk til en arbeidsavtale for meg. De sa ingen ting om de skattemessige ulempene. De sa kun at det ville styrke selvfølelsen min. Det styrket verken selvfølelsen eller helsen min. Og det styrket i hvert fall ikke lommeboken min. Det lønner seg ikke å jobbe.

Så lenge man må sjanse med helsen uten å få noe håndfast tilbake, lønner det seg ikke. For øvrig synes jeg det er pussig at myndighetene definerer “arbeidsglede”, “styrking av selvet” og lignende uttrykk som god betaling for uføretrygdede, mens de selv forventer kroner og øre for sitt eget arbeid.

Håkon Røisland

Uføretrygdet, Kabelvåg