Ingen skulpturer ødelagt eller skylt på havet

SKULPTURLANDSKAP NORDLAND

"Prestisjeprosjektet" Skulpturlandskap Nordland taper kampen mot hærverk, vær og vind, er Jan Kokkins ingressretorikk i en reisebeskrivelse fra Nordland i Morgenbladet 15. september. Skulpturlandskap Nordland har i større grad handlet om å undersøke mulige veier for å skape kunst enn prestisje. Det kunne gått galt. Helgeland Arbeiderblad skrev tre dager etter Kokkin: "Skulpturlandskap Nordland har vært kontroversielt. Det var faktisk meningen. Kunst skal engasjere og provosere. Skulpturene har fungert nettopp slik. Kulturdebatten er løftet mange hakk "

Nok om det som ligger bak oss, nå dreier det seg om å rette oppmerksomheten mot å berge det som ifølge Kokkin er i ferd med å skylles på havet. En skatt Kokkin teller i kroner, i likhet med en hvilken som helst økonom. For meg høres det dessverre ut som om også Kokkin synes det er feilaktig å investere 26 mill. i kunst. Dermed er det ikke sagt at jeg er uenig i at det reises spørsmål om hvordan vi forvalter kunst som befinner seg utendørs. Det er en stor utfordring som reiser mange prinsipielle spørsmål, allikevel må jeg få lov å kommentere det bildet Kokkin tegner av tingenes tilstand her hos oss.

Av 33 arbeider påstår Kokkin at nærmere en tredjedel er skadet. Dette er en uriktig påstand. Derimot er det slik at denne samlingen – siden den ikke befinner seg trygt innenfor kunstinstitusjonenes tradisjonelle vegger – byr på spesielle utfordringer, samtidig som noen verk er skapt med det for øye at tid og sted skal fortsette dialogen der kunstneren slapp. Kari Cavéns arbeid i Beiarn er et godt eksempel på det siste. Enhver som lar tittelen ha betydning for meningsdannelsen i møte med de tre stjerneformasjonene i forskjellig materiale, aner betydningen av tidens prosessuelle medvirkning: I dag, i morgen, alltid. Steinar Christensens Stella Maris i Skutvik på Hamarøy får mye oppmerksomhet, og er en av aksene for fortellingen om millionene som er i ferd med å skylles på havet. Arbeidet Stella Maris var fjernet fra "veggen" da Kokkin var på besøk, fordi det er til restaurering. Kommunen gjorde dessverre ikke det museumsinstitusjonen vanligvis gjør, å plassere et skilt som informerte de besøkende om tingenes tilstand. Arbeidet til Dan Graham i Svolvær har vært utsatt for hærverk to ganger. Det er bare å beklage. Til tross for det forstår jeg det ikke som et forsinket debattinnlegg, heller som et symptom på noe som ikke har med kunst å gjøre.

Kokkin skriver seg inn i den mest harselerende debattradisjonen rundt Skulpturlandskap Nordland når han sammenligner skjebnen til arbeidet av Erik Dietman i Brønnøysund og Steinar Bastesen. At båtelementet er fortært av tiden, var ikke mer enn å vente. Vi kan ikke lenger spørre Dietman om hva han vil vi skal gjøre (han er død): Vi erstatter båten med en tilsvarende. En beslutning basert på en vurdering av hva som skal konserveres og restaureres. En problematikk som er like aktuell på Munch-museet som i Nordland.

Så reiser teksten lenger sør i Nordland; til Sømna og Dorothy Cross' Hai – Ku – Badekar. At deler av badekaret ble tatt av havet, var kunstneren seg bevisst da hun valgte en så utsatt plass for sin skulpturgruppe. En handling som nettopp innebærer å leke med forestillingen som ligger til grunn for Kokkins retorikk: – Det unike og autentiske kunstverk. Den brukne finnen på bronseelementet skyldes enten en svakhet i produksjonen eller hærverk. Vi kan faktisk ikke gi et entydig svar, men den er på vei sørover for reparasjon.

Så forflytter vi oss nørst i Nordland. I Øksnes finner vi Inghild Karlsens todelte arbeid. Tenk at en buss rygget på en skulptur, Kokkin får det til å høres ut som voldtekt. Det var ikke hærverk, men et uhell. Skulpturen er formet som en lyktestolpe og et godt eksempel på en kunstnerisk produksjon som evner integrering i omliggende rom, og omvendt. Konsekvensen av en slik kunstpolitikk er at kunstverket inngår i verden og hverdagen i likhet med andre ting, til forskjell fra å være beskyttet i egne rom, bak glass og vitriner. Kunstverket rammes i likhet med alt annet i rommet det inngår i. Neste gang var det stormen som tok stolpen. Hva fremtida kan by på av endringer og utfordringer har ingen kontroll over.

Propellene på Vindens Hus av Sissel Tolaas skal det nok bli sving på, men jeg garanterer ikke fulltidsdrift. Den befinner seg i et rom der den kontinuerlig utsettes for naturens krefter, og tida lar seg som kjent ikke stoppe.

Når Kokkin tar oss med til Røst og Fabros skulptur kan jeg bare si velkommen. Fabro ville absolutt ha arbeidet sitt plassert på fugleøya: Stedet skaper verket. Kanskje Kokkin skulle flytte blikket sitt fra forvaltningen av Fabros kunstverk til den forvaltningsproblematikken Fabro retter vår oppmerksomhet mot: vår forvaltning av fiskeriressursene.

Spørsmålet om prioriteringen mellom forvaltning og bruk av historiske samlinger på den ene siden og nyskapende kunst på den andre siden, er et kontinuerlig dilemma. En diskusjon som ikke minst går friskt med utgangspunkt i driften av vårt nasjonalmuseum, der den offentlige debatten også har vært preget av lettvinte retoriske grep. Det er innfløkte spørsmål som står på spill, ikke minst spørsmålet om kunstens plass som instans for meningsdannelse.

Alle skulpturene i Skulpturlandskap Nordland utsettes kontinuerlig for samfunnet og naturens inngrep, og må derfor hele tiden ivaretas. De er ikke beskyttet i en eksklusiv lukket verden, derfor ligger det i prosjektets konsept at de er utsatt for forandring. Til tross for det er ingen av skulpturene verken ødelagt eller skylt på havet.

Min påstand til forskjell fra Kokkin er: Samlingen Skulpturlandskap Nordland kan aldri skylles på havet, fordi den lever i det sosiale og diskursive rom, og skulpturene befinner seg og virker i vår verden. Vi samspiller med dem, hvordan vi håndterer endringene skulpturene rammes av vil til enhver tid stå til disputt.

Aaslaug Vaa

Fylkeskultursjef i Nordland