Rogan
"Mindre fag, mer person". Slik lyder det illevarslende motto for forhenværende dekanus Bjarne Rogans forslag til nye ansettelsesprosedyrer til faste vitenskapelige stillinger ved universitetene. Tanken er at det lokale vitenskapelige miljø skal gis vesentlig større frihet til å rangere søkerne ut fra deres personlige egnethet til stillingen. Denne prosessen skal være lukket for offentlig innsyn, og den skal i praksis bli avgjørende for utfallet.
Ifølge Rogan er det naivt å tro at tradisjonelle sakkyndige komiteer med et flertall institusjonseksterne eksperter er objektive og nøytrale i sin rangering. Han ser derfor ingen grunn til å frykte at hans opplegg vil gi “trynefaktoren” økt spillerom. Men hans viktigste begrunnelse for forslaget er vitterlig å hindre at fagmiljøene blir belemret med såkalte “miljøbomber”, altså søkere med ekstra lav trynefaktor.
Rogan bygger sin argumentasjon på to antagelser. For det første antar han at ubehaget i universitetskulturen skyldes forurensning fra “miljøbomber”. At slike personer finnes, og kan utgjøre et stort problem i et åpent akademisk miljø, er uomtvistelig. Men er det ikke samtidig svært bekvemt for institutter som sliter med miljøproblemer å legge all skyld på noen få avvikere? Hva om miljøet er med på å skape “bombene”? Og hva om instituttet er faglig middelmådig? Hvem vil da “fungere godt” i miljøet? En ny middelmådighet?
For det andre antar Rogan at den vilkårlighet som den foreslåtte ordning skaper, ikke selv vil utgjøre en miljøbombe. Jeg vil da minne om følgende: Universitetet inviterer unge mennesker til å satse kanskje ti-femten av de beste årene av deres liv på en usikker investering i vitenskapelig kompetanse. Dette skjer i et samfunn der andre sektorer tilbyr materielle og symbolske belønninger som universitetsfolk stort sett bare kan drømme om. Hvis man under disse omstendigheter fratar forskerrekruttene den grunnleggende tillit til universitetet i tidens fylde vil bedømme dem etter fortjeneste, kan resultatet bli en miljøimplosjon av ødeleggende omfang. At mange forskere i toppstillinger synes å overse dette elementære poenget i sin iver etter å øke eget handlingsrom, er forstemmende.
Den amerikanske filosofen Ronald Dworkin hevder at det sterkeste argument for den akademiske frihet er at den bidrar til å opprettholde en “selvstendighetskultur” i vestlige samfunn, som en motkraft mot den “konformitetskultur” som dominerer mye av det øvrige arbeidslivet og konsumsfæren. Jo mer selvrekrutterende universitetsmiljøene blir, og jo mer de “frigjør” seg fra prosedyrer som sikrer korrigerende impulser fra det større forskersamfunnet, jo større er sannsynligheten for at vi vil se stadig mer sosial konformitet og stadig mindre genuin forskerånd ved våre universiteter.
Fredrik Thue
Forsker, Forum for universitetshistorie, UiO