Jeg i slet lune, Morgenblad?

Rogan

I innlegget “Misantropen Gundersen” 2. februar har dessverre Hanne Monclair misforstått hva jeg mener med “tenure track” ved ansettelser på universitetet. Det jeg ønsker diskutert, er et system som gir større forutsigbarhet for forskere i rekrutteringsperioden, ikke slik som i dag hvor skiftende bevilgninger og tilfeldig avgang fra faste stillinger kan bli helt avgjørende. Det er en slags stol-lek som kan vare i flere tiår. Monclair og andre i rekrutteringsposisjon burde hilse et slikt system velkommen til erstatning for Blindern-rulletten. Jeg ser for meg at lovende forskere tidligere enn i dag kan få tilbud om en stilling som gjøres fast dersom kandidaten i løpet av et gitt antall år kvalifiserer seg til et visst nivå som er kjent på forhånd, for eksempel professorkompetanse. Både inngangen til “tracket”, og vurderingen av kompetansen for fast stilling ved “endestasjonen”, bør være basert på faglige prestasjoner slik de vurderes av en faglig komité med eksternt flertall. Man skulle anta at “the proof of the pudding is in the eating”, i betydningen at en som kvalifiserer seg i jobben på denne måten også er velegnet for den, uavhengig av hva enkelte måtte mene om personligheten. Dersom jeg fremstår misantropisk er det fordi det var en mørk side ved Rogans innlegg. Han vil at den avgjørende vurdering skal foregå i de lukkede rom, uten at det gis en åpen begrunnelse. Noe slikt er kafkask og utålelig i en akademisk virkelighet, men ellers behøver jeg kun “et Glimt af Solen for at briste i høi Latter af en Glæde, jeg ikke kan forklare mig?”.

Kristian Gundersen

Professor i biologi, UiO