Re­flek­tert psy­ko­lo­gi

Evidensbasert praksis

Norsk Psykologforening har nylig vedtatt en prinsipperklæring om evidensbasert praksis. Begrepets rettmessige innhold er blitt debattert i fagtidsskriftene; erklæringen tar derfor forbehold: Begrepet refererer ikke kun til terapiformer som er testet via empiriske eksperimenter, men også til klinisk ekspertise tilpasset pasientens kontekst og verdier. Med pålagte krav fra helsetilsyn, lovverk og ledelse om å balansere kvalitet med effektivitet kan mulighetene til å ta kliniske hensyn til den enkelte pasients kontekst måtte vike for overtroisk, dogmatisk uvane: «forskning viser jo at…».

Tor Johan Ekeland hevder i Morgenbladet for 21. september det ikke finnes evidens for evidensbasert praksis. Vitenskapelig holdning tro tier Rolf Lindgren og Leif E.O. Kennair ham ikke i hjel. De ber 28. september om ytterligere argumentasjon og hevder brukbart alternativ ikke er presentert: Hva annet enn naturvitenskapelige tilnærminger har produsert kunnskap som er mer effektiv?

Det er en kjensgjerning at eksperimentelle metoder ikke har hatt samme suksess i psykologien som i naturvitenskapene; psykologiske lover er vanskelige å oppdrive. Man bør ikke dermed oppgi empiriske metoder eller slutte å søke generell kunnskap. Men empirisk metodikk er ikke nødvendigvis det beste og eneste. Illusjonen av å gjøre undersøkelser i totalt ukjent terreng bør oppgis; vi kan alle mye psykologi: Vi vet at vi ikke kan omtales som å ha hvilken som helst tilfeldige sammensetning av ønsker og oppfatninger. Logiske begrensninger ved mentale termer gjør dem nyttige i prediksjon og forklaring av personer og er en forutsetning for empati: Subjektive forhold er ubegripelige uten et intersubjektivt meningssystem.

Ekeland mener det ikke er nok å dokumentere at noe virker, uten også å dokumentere hvorfor: Årsaken til at man i møte med angstproblemer bør vurdere oppfordring til tanke- og adferdseksperimenter og eksponering for angstfremkallende situasjoner er ikke at disse intervensjonsformene endelig er vist effektive eksperimentelt.

Årsaken følger begrepslogisk fra egenskaper ved oss selv som art: Vi er intensjonale vesener som bryr oss om hvorvidt vi og verden er i overensstemmelse med våre ønsker eller ikke. Derfor tar vi kontinuerlig i betraktning det vi tror er relevant for unngå ubehag. Hvis vi har feilvurdert ubehaget kan vi trenge hjelp til å gå situasjoner vi tidligere har unngått i møte for slik å få muligheten til å ta annet i betraktning. Mødre visste dette før steinalderen. Ortodoks psykoanalyse ignorerte dette.

Alle parter er enige i at relasjon og instrumentalitet må sameksistere; at ensidig vektlegging av det ene på bekostning av det andre er uforsvarlig. Noen terapiformer lar seg vanskelig validere empirisk. Men evidens er ikke lik empiri! Både dynamiske, kognitive, atferdsteoretiske og andre terapiretninger lar seg validere ved systematisk begrepsanalyse.

En ensidig empirisk kunnskaps- og evidensbase bidrar til naiv dogmatisme. Det er ikke nødvendigvis flere empiriske undersøkelser vi trenger. Studiet av oss selv bør bestå i systematisk integrerende begrepsanalyse.

Tobias G. Lindstad

Psykolog