«Den norske skolens bedrøvelige liv og utvikling»

Skole

Tittelen henspeiler ikke på et finsk fjernsynsteater, men er et sitat fra en kronikk i Morgenbladet 21. desember, forfattet av Alfred Oftedal Telhaug. Ordene maler et sterkt negativt og fortegnet bilde av skolen. Hvordan er det mulig at den læreren som Telhaug i sin tid utropte til helten i norsk skole, har klart å skape en så dårlig skole? Er hun offer eller ansvarlig for elendigheten? Nok en gang konkluderer Telhaug med at synderen er å finne i lærerutdanningen som med sitt konstruktivistiske syn på kunnskap mer har bidratt til å forvirre enn til å gi lærere et redskap for å håndtere praksis.

Som belegg for sine påstander siterer han fra et innlegg i bladet Utdanning nr. 12, 2007 der vi argumenterte for at vi ikke uten videre kan kopiere det finske skolekonseptet. Finsk skole har lyktes i den forstand at elevene skårer høyt på internasjonale tester. Uten tvil har norsk skole en utfordring knyttet til at også våre elever må motiveres til større skolefaglig innsats. Kunnskap blant annet forstått som ferdigheter i lesing, skriving og regning er nøkler som gir tilgang både til videre utdanning og samfunnsdeltakelse. Vårt innlegg hadde ikke til hensikt å underkjenne verdien av kunnskap, men var tvert imot et forsøk på å problematisere at det neppe finnes noen enkle svar på hvordan vi når målet. Hvis vi ukritisk kopierer den finske skolens relativt sett «gammeldagse» konsept som minner svært mye om den gamle realskolen, ber vi om mer bråk i skolen. Norske elever skårer nemlig høyt på demokratiforståelse og samfunnsengasjement, og de har ifølge undersøkelser stor selvtillit, trives og er preget av fremtidsoptimisme. Unge som har erfart en skole som legger til rette for medvirkning i demokratiske prosesser, vil neppe uten motstand innordne seg et autoritært regime. Med de utfordringer verdenssamfunnet står overfor er det all mulig grunn til å være stolt over at den norske skolen langt på vei lever opp til en sentral målsetting som handler om å oppdra til demokrati og samfunnsengasjement både nasjonalt og globalt.

Skolehistorikeren Telhaug er vel kjent med hva som kan skje dersom vi glemmer at barn er mennesker og ikke roboter som kan programmeres til å gi oss ønskede resultater på standardiserte tester. Det klassiske eksempelet er fra USA, som etter «Sputniksjokket» i 1957 dro i gang med en massiv og, viste det seg etter hvert, forfeilet satsing på undervisningsteknologi. PISA og PIRLS har gitt noen sjokkbølger inn i norsk skoledebatt som nå preges av spørsmål knyttet til effektivitet og testresultater. Vi synes å glemme at norske lærere er forpliktet til å følge en norsk læreplan som forankrer all kunnskap i et sett av verdier som vanskelig lar seg måle på internasjonale tester. Telhaug velger å fortolke og latterliggjøre vårt kunnskapssyn som ekstrem relativisme, og med det bidrar han til den polariserte debatten mellom kunnskap og dannelse. Det å se kunnskap som «subjektivt konstruert» handler etter vår mening om å anerkjenne at kunnskap har ulike nivåer fra det nøkternt sett observerbare (målbare) til det som gir innsikt og mening i den enkeltes liv. Norsk skole har ambisjoner om læring for livet og ikke bare pugg for eksamen.

Internasjonale sammenlignende tester måler det som er mulig å måle. Det innebærer en vesentlig innsnevring av kunnskapsbegrepet sett i forhold til den norske læreplanen. Det nytter for eksempel lite å kunne fakta om miljø og natur dersom denne kunnskapen i neste omgang ikke fører til «ansvar for naturen og det felles livsmiljøet vårt» (LK-06, generell del). Poenget er ikke å avvise, men å advare mot at internasjonale tester skal gjøre oss blinde for det som faktisk er bra med norsk skole. Norske elever er gjennomgående positivt selvhevdende og demokratisk innstilte. Spørsmålet nå bør derfor handle om hvordan vi sammen med lærere, foreldre og ikke minst elevene selv skal kunne bidra til å heve kunnskapsnivået.

Forskning har vist at skoler som har et hovedfokus på faglig læring oppnår de beste resultatene både faglig og sosialt. Disse skolene har også et sterkt fokus på at betingelsene for faglig arbeid er godt og i den sammenheng fremstår læreren som autoritativ leder som en avgjørende faktor. Målrettet arbeid med fag og et lederskap basert på demokratiske prinsipper preget av rasjonelle argumenter og omsorg for elevene er oppskriften. Læreren som tydelig leder bygger på tillit i motsetning til den autoritære leder som spiller på tvang og frykt. Vi har heldigvis mange dyktige lærere i Norge og de oppnår resultater, også på tester. Å rette søkelyset mot dem som lykkes og undersøke hvorfor, er langt mer konstruktivt enn den negative og til dels uverdige retorikken som nå rettes mot skolen og rammer kollektivt.

En faglig fundamentert dialog om hvordan vi kan bli «best in test» samtidig som vi tar vare på de verdiene som norsk skole er tuftet på, ønsker vi velkommen. Da er det etter vår mening lite klokt å starte en slik dialog med å jakte på syndebukker.

Lisbet Rønningsbakk og Karin Rørnes

Høyskolelektorer i pedagogikk, Høyskolen i Tromsø, Avd. for lærerutdanning