Mål i forsk­nings­po­li­tik­ken

Høyere utdannelse

Det overordnete målet i norsk forskningspolitikk må være at forskningen skal bidra til å skape et bedre samfunn – globalt og for enkeltmennesket i samfunnet. Ressursinnsatsen kan ikke være noe mål i seg selv, men et virkemiddel.

Kristian Gundersen (Morgenbladet 28. mars) har rett i at vi ikke har kommet særlig nærmere treprosentmålet for ressursinnsats. Men på mange områder har forskningen hatt betydelige fremskritt likevel: Antallet vitenskapelige artikler fra norske forskere økte med hele 40 prosent fra 2002 til 2006. Artikler forfattet i samarbeid mellom både norske og utenlandske forskere sto for mesteparten av økningen. Norske forskningsmiljøer har hatt svært god uttelling i den skarpe internasjonale konkurransen i EUs rammeprogram for forskning. Internasjonale evalueringer viser at de norske sentrene for fremragende forskning (SFF) er attraktive i internasjonal sammenheng.

Forskning er en forutsetning og et virkemiddel for å møte de store utfordringene vi står overfor. De globale utfordringene knyttet til klima, miljø og utvikling utgjør en første pilar i et slikt tankesett. Forskning som setter oss bedre i stand til å løse utfordringene knyttet til enkeltmenneskenes liv – helse, velferd, arbeidsliv – utgjør en pilar nummer to. Den tredje pilaren handler om å legge det forskningsmessige grunnlaget for fremtidens verdiskapning.

Til grunn for ressursmålet om tre prosent av BNP ligger en ambisjon om at Norge skal bli en ledende forskningsnasjon, og at FoU-ressursene minst må være på nivå med de land Norge samarbeider og konkurrerer med. Vi deler denne ambisjonen med EU. Men også EU-landene sliter med dette målet. I 2005 utgjorde FoU-utgiftene i EU-27 om lag 1,8 prosent av BNP, som er lavere enn utgangsnivået i 2000 på 1,9 prosent.

I Morgenbladets spalter har virkemiddeldiskusjonen flere ganger blitt redusert til ønsket om å konsentrere satsingen på ett eliteuniversitet (og da gjerne Universitetet i Oslo). De siste årene har imidlertid universitetene blitt tilført betydelige ressurser. For eksempel har Universitetet i Oslo hatt en realvekst på 18 prosent fra 2002 til 2008.

Jeg deler ambisjonen om at Norge må ha forskningsmiljøer som hevder seg internasjonalt. Men jeg deler ikke et syn om at satsing på eliteuniversitet er svaret. For meg er forskningsgrupper en mer meningsfull enhet for vår spiss-satsing. Sterke forskningsmiljøer som hevder seg internasjonalt har vi mange steder i landet, både ved universiteter og utenfor. Sentre for fremragende forskning (SFF) har vært vårt viktigste virkemiddel for å skape slike spissmiljøer.

Ferske tall fra SSB viser at næringslivets satsing på forskning og innovasjon er på vei oppover. Jeg ønsker ingen «Svarte-Per»-diskusjon om hvem som ikke når ressursmålene sine. Utfordringen ligger i å skape gjensidig samarbeid mellom universiteter og høyskoler på den ene siden, og næringslivet på den andre, for i fellesskap å øke forskningen.

Det er ikke behov for noen kriseplan for norsk forskning. Men det fortsatt behov for felles innsats for forskningen.

Tora Aasland

Statsråd for forskning og høyere utdannelse (SV)