Koselighetens tyranni

Kunstkritikk

Morgenbladets Tommy Olsson befinner seg etter eget utsagn utenfor konsensus. Slikt setter jeg pris på, ettersom det muliggjør en diskusjon. Derfor er det merkelig at han først stiller spørsmål ved hva kitsch er, og så avviser en avklaring. Begrunnelsen hans? Det er uviktig å definere begrepene, så lenge vi snakker om det samme.

Vel, hvordan kan vi vite det når vi ikke har definert hva vi snakker om? Vegrer man seg mot slikt, faller man nemlig i den vanlige fellen: å være konvensjonenes forsvarer, samtidig som man føler seg «frigjort». Det er for eksempel rimelig konvensjonelt å avvise håndverket som vurderingskriterium for et maleri som baserer seg på nettopp det.

Olssons anmeldelse av Kitschbiennalen, samt hans svar til Dag Solhjell i Morgenbladet 17. oktober, illustrerer dermed hvor nødvendig kitschdiskusjonen er: Kitschbegrepet kan føre til at kritikere begynner å vurdere det faktiske maleriet, istedenfor lydig å avvise det som «har blitt gjort før». En konvensjonell kritiker i dag ledes av hva man liker for tiden. Men da er han religiøs, uansett hvor opplyst han føler seg. Et annet problem med kunstkritikere er at de ukritisk har akseptert kunsthistoriefagets blodsuging av forhistorien. Rembrandt kalles «kunstner», selv om håndverket var fundamentet for hans arbeid. I god vestlig 1700-tallstradisjon annekteres fremmede kulturer, som de gamle mestere, til fordel for kunsten. Deretter utviser man hele fundamentet for deres arbeid – og bruker «kunst» som sprøytemiddel mot det man oppfatter som kulturelle utvekster. Tommy Olsson aksepterer denne fremskrittsoptimismen, vår tid inderlig forpliktet.

Den moderne kritikertradisjonen tro, blander han også inn «camp» som en illustrasjon på kitsch. Han ønsker deretter heller ikke å diskutere hva begrepet innebærer.

Selv finner jeg det temmelig enkelt: Camp er per definisjon ironisk og «morsom». Kitsch kjennetegnes på sin side av en alvorlig ment sentimentalitet, som inkluderer pathos og dramatikk. Kunsten er i dag ikke blitt «kitschy», den er blitt campy.

Den holdningen er betinget av Kants imperativ om den estetiske interesseløshet. Hvis man vurderer dem som i alvor fremstiller mennesket arketypisk på slike premisser, må det altså gå galt. Man kan selvfølgelig sinke debatten, men da bør man ikke kritisere andre for ikke å ville gå inn i den.

Og like viktig: når de går inn i debatten – så ta den! Man får ikke lure seg unna med det norske koselighetstyranniet, slik Ibsens Hjalmar Ekdahl så ubevisst uttrykker det: la oss nå sette oss ned, og spise og drikke – og være glade!

Jan-Ove Tuv Kitschmaler og medorganisator av Kitschbiennalen 08