Tid for åndsdebatt

Helbredelse

Høstens desiderte bestselger er uten sammenligning Ingar Sletten Kolloens biografi om Joralf Gjerstad med tittelen Snåsamannen. Kraften som helbreder. Fortellingen om Gjerstad utfordrer i sterk grad det reduksjonistiske verdens- og menneskebildet som dominerer akademia og kulturliv. Tror man på klarsyn og varme hender er man i toneangivende kretser ikke et alvorlig menneske.

Gjerstad kan derfor være glad for at han har fått en så nøktern og spørrende person som Ingar Sletten Kolloen som sin biograf. Selv om Kolloen prøver å holde seg til en rent refererende stil, fremgår det klart at Kolloen selv er overbevist om Gjerstads spesielle evner på bakgrunn av de timelange samtalene han har hatt med ham, egne opplevelser og ikke minst langt over hundre tilbakemeldinger fra mennesker som har personlige erfaringer med Gjerstad.

Hvilke spesielle evner er det da Kolloen skriver om i boken om Snåsamannen?

1. Det viktigste er selvsagt Joralf Gjerstads evne til å helbrede i situasjoner hvor det offentlige helsevesen har kommet til kort. Her må man selvfølgelig gi store konsesjoner til virkningen av en eventuell placeboeffekt, men placebo er ingen adekvat forklaring på svært mange av de sykdomsforløp som Kolloen formidler.

2. Det gjør ikke saken bedre at Gjerstad – ifølge Kolloen – kan stille sykdomsdiagnoser uten blodprøve og røntgen og av og til diagnostisere sykdommer, som ikke er fanget opp av skolemedisinen.

3. Kolloen beskriver også en rekke episoder som refererer seg til klarsyn ved at Gjerstad finner mennesker som er druknet, og hvor han finner bortkomne dyr og ting.

Men hans synskhet stopper ikke ved denne formen for klarsyn. Kolloen nevner tre konkrete eksempler hvor Gjerstad blir testet, og at han leser kort med billedsiden ned. I parentes bemerket har jeg selv utfordret Gjerstad på nøyaktig dette punktet – de nærmere detaljer står i boken på side 123.

4. Kolloen refererer videre en rekke eksempler på telepatisk kontakt, og det vi kan kalle geografisk klarsyn, hvor Gjerstad gir nærmere opplysninger om landskap, hus og mennesker, som han ikke har sett.

5. Kolloen nevner i tillegg flere eksempler hvor Gjerstad beskriver det man må kunne kalle tilværelsens ikke-materielle side: Gjerstad beskriver menneskets aura eller livsenergi og blålige vibrasjoner, som er skjult for det vanlige øyet.

6. Det uten sammenligning mest kontroversielle ved Gjerstad er de eksemplene Kolloen nevner hvor Gjerstad beskriver kommende begivenheter – såkalt prekognisjon eller forsyn. En evne til å kunne se inn i fremtiden ligger selvsagt diametralt på kollisjonskurs med vårt verdensbilde og er problematisk både i forhold til fri vilje og vårt syn på tilfeldigheter kontra skjebne.

Vitnesbyrdene og fortellingene er imidlertid så mange og så veldokumenterte at det er lett å være enig med det som er Kolloens hovedbudskap: I Joralf Gjerstads tilfelle står man overfor noe helt ekstraordinært – en side ved virkeligheten som ikke kan neglisjeres, forvrenges eller overses.

Det som – fremdeles ifølge Kolloen – er utfordringen er å integrere dette ukjente i vårt verdensbilde: Mennesket kan ikke forklares utelukkende som en tilfeldig oppsamling av celler og molekyler, og hvor alt har sin biokjemiske reduksjonistiske forklaring.

Er så Gjerstads evner vitenskapelig bevist? Nei, det er de selvsagt ikke. For en advokat er det fristende å trekke en parallell til bevisvurdering i retten. På bakgrunn av det fremlagte materialet, herunder egne erfaringer, er det undertegnedes konklusjon at det kun er teoretisk tvil om at han forvalter de evnene som Kolloen skriver om. Og hvis det bare foreligger teoretisk tvil, skal man se bort fra denne tvilen selv i de mest alvorlige straffesaker.

Lesningen av biografien leder til et avsluttende hjertesukk: Vi kan bare med sorg tenke på den oppblomstring av ren sjarlatanvirksomhet som vi risikerer i forlengelsen av Kolloens bok. Gjerstad legitimerer en utvidelse av vår verdensforståelse, som altfor mange mennesker vil slå økonomisk mynt på.

André Bjerke hadde rett da han i forordet til Arthur Koestlers bok Tilfeldighetens røtter påpekte at fenomener av den foreliggende karakter representerer «naturvitenskapens dårlige samvittighet, psykologiens mareritt og humbugmakernes glitrende tivoli».

Cato Schiøtz

Høyesterettsadvokat, økobonde og boksamler