Snåsamannen og vitenskap

Åndsdebatt

Cato Schiøtz skriver i Morgenbladet 5.-11. desember, at Joralf Gjerstad («Snåsamannen»), besitter spesielle evner som truer et reduksjonistisk verdensbilde. Han skriver også at det er selvsagt at disse evnene ikke kan bevises vitenskapelig, selv om de ville vært ansett som bevist i retten. Ut fra Schiøtz' innlegg vil jeg gjerne få komme med tre kritiske bemerkninger:

1. Hvorfor skulle ikke slike evner kunne bevises vitenskapelig? Med «vitenskapelig» forstår jeg for eksempel at evnene testes grundig under kontrollerte forhold, og at man også seriøst vurderer andre mulige forklaringer enn at det er overnaturlige krefter i sving. Det er vel ingen grunn til at man ikke skulle kunne påvise en signifikant sammenheng mellom Gjerstads påståtte evner og de resultater han oppnår, selv om man (ennå) ikke er i stand til å gi en god forklaring. Man skulle vel også kunne være i stand til å utelukke en rekke naturlige forklaringer, blant annet placeboeffekten som Schiøtz nevner.

2. En radikal reduksjonisme, der absolutt alt kan forklares fullstendig ut fra mindre bestanddeler (f.eks. lovstyrte atomer), er etter min oppfatning ikke en svært utbredt mening innen akademia. På den annen side er det nok en utbredt oppfatning at det meste i alle fall delvis kan forklares ut fra slike bestanddeler. (En annen sak er at en slik moderat reduksjonisme kan fungere som en nyttig arbeidshypotese uten dermed å bli gjenstand for blind tro.)

3. Er det så åpenbart at Gjerstads påståtte evner ikke prinsipielt kan ha gode reduksjonelle forklaringer? At bestemte fenomener (ennå) faktisk ikke er blitt forklart reduksjonelt, betyr ikke dermed at de prinsipielt ikke kan forklares på denne måten. Sett i lys av dagens stadig økende kunnskap om fenomener, deres elementærpartikler og fysikkens lover, er vel dette en temmelig dristig påstand.

Jørgen Aurebekk

Master i filosofi, Universitetet i Bergen