Debatt
Vitenskapelig heksebrygg
Åndsdebatt
I artikkelen «Tvilsom bevisvurdering» i Morgenbladet 19. desember, henger triumviratet Per Brandtzæg, Jo C. Bruusgaard og Kristian Gundersen seg opp i at Cato Schiøtz i artikkelen «Tid for åndsdebatt» 5. desember har undertegnet med «høyesterettsadvokat». I artikkelen sier Schiøtz at han som advokat fristes til å trekke en parallell til bevisvurdering i retten når det gjelder Joralf «Snåsamannen» Gjerstads såkalt prekognitive evner.
Den som leser Schiøtz artikkel med uhildet blikk, ser med en gang at han ikke vil bruke jussen som bevis for disse evnene, men kun ønsker å sammenligne. For Brandtzæg, Bruusgaard og Gundersen (BBG) blir det derimot oppfattet som farlig (!) at en fremtredende jurist «trekker inn sin erfaring med bevisbyrde i straffesaker i forbindelse med sitt syn på Gjerstads eventuelle overnaturlige evner».
Men i realiteten er det de selv som rører sammen en blanding av juss og egen vitenskapsoppfatning for å så tvil om Gjerstads evner. Og ettersom de har undertegnet sin artikkel med henholdsvis forsker og professorer, vil de vel signalisere at de representerer vitenskapen? Som leser leter man imidlertid forgjeves etter en nøktern vitenskapelig holdning. BBG trekker av en eller annen okkult grunn inn Torgersen-saken som motbevis angående Gjerstads evner. Men hva har dette justismordet med Schiøtz artikkel å gjøre? Og hva har det med Joralf Gjerstad å gjøre? Tror BBG at et slikt eksempel illustrerer at de som har erfart Gjerstads evner, er ofre for synsing på lik linje med dem som dømte Torgersen til livstid?
Også Bjugnsaken trekker de inn. Schiøtz enkle parallell til egen praksis som altså åpenbart kun er ment som en sammenligning, og ikke som reell bruk av rettslig bevisføring blir av BBG sammenlignet med Bjugnsaken og synsing blant barneleger «om påståtte forandringer i underlivet hos de små som var mulige ofre for seksuelt misbruk».
Etter å ha tømt denne rettslivstenkningen opp i gryten for motargumenter angående Gjerstads evner, heller de sin egen vitenskapsoppfatning opp i samme gryte. Nå henviser de til at Uri Geller var en svindler, og at tryllekunstner James Randi har utlovet en million dollar for den som kan «lese» kort, men at pengene står urørte. «Naturvitenskapsmenn lar seg nemlig lett lure av taskenspillere», opplyser BBG. Joralf Gjerstad er altså, må vi tro, både svindler og taskenspiller, og alle dem som måtte ha erfart noe annet er ofre for subjektivisme.
BBG avrunder artikkelen sin med å henvise til middelalderens hekseprosesser og vår tids dokumenterte justismord. Hva de ønsker å si med en slik avrunding forblir tåkete. Det eneste undertegnede selv klarer å forbinde med hekseprosess i denne artikkelen, er BBG selv.
Frode Barkved
Skribent