Historie er politikk

Israel/Palestina

Betydningen av å få fortelle historien på sine egne premisser er sjelden tydeligere enn når det gjelder Midtøsten. Israel nekter media adgang til Gaza. Ingen skal få rapportere krigens redsler «live». Samtidig gjør journalist Herman Willis seg til målbærer av den tradisjonelle israelske historiefortelling. Willis får gjøre opp med seg selv om det er et dilemma for ham å løpe sensorenes ærend.

Kortversjonen av israelernes egen historiefortelling er at FN ga et lite, folketomt, forsvarsløst landområde til hardt prøvede overlevende fra Europas gasskamre. En David-stat i et hav av arabiske Goliater, som straks angrep den nyfødte staten. Bare heroisk innsats av noen få våpenføre menn reddet landet fra umiddelbar utslettelse allerede sommeren 1948. Siden har Israel fortsatt å hevde denne rollebeskrivelsen; det lille, uskyldige lammet, omgitt av fiender, selv et fredselskende og demokratisk land, tvunget til å forsvare seg mot aggressive, totalitære, fundamentalistiske naboer.

2009-versjonen Willis målbærer, er en gjentagelse av denne forslitte historieforfalskningen. Igjen er det fremstillingen av Israel som det lille landet, truet av ytre fiender; «Hannibal ad portas»! Underforstått: Barbarene står ved portene. Barbarene er palestinerne, med Iran lurende i bakgrunnen.

1948-versjonen var en dyktig løgn. Som Israels egne, såkalte «nye historikere», uttrykkelig har slått fast: De jødiske militsgruppene i det britiske mandatområdet i 1948 hadde 30 års erfaring og var overlegne de palestinske gruppene i antall, organisering, trening og bevæpning. De jødiske gruppene drev en systematisk terror og geriljakrig mot den palestinske befolkningen. Drap var et viktig virkemiddel, hele landsbyer ble massakrert. Hensikten var å fordrive palestinerne, det vi i dag kaller etnisk rensing. Dette lyktes i stor grad, 250 000 palestinere flyktet og verden så begynnelsen på et 60-årig humanitært problem.

Etter å ha fordrevet mye av den palestinske befolkningen erklærte Israel uavhengighet 14. mai 1948. Den britiske tilbaketrekningen fra hele sitt mandatområde, både det av FN tiltenkte Israel og det av FN tiltenkte Palestina, skapte et maktvakuum i det palestinske området. Palestinerne selv hadde ikke organisering eller bevæpning til å beskytte seg. Den følgende krigen var derfor ikke først og fremst en krig mellom Israel og araberstatene, men en «land grab»-krig hvor Israel, Jordan og Egypt alle fikk sine biter av den tiltenkte palestinske staten. Det var samtaler mellom Israels senere statsminister Golda Meir og Kong Abdullah av Jordan om denne delingen i forkant av krigen. Alle, utenom palestinerne selv, var tilfredse. Israel økte sitt areal med cirka 50 prosent ved okkupasjon og etablerte det som var landets grense frem til 1967. Denne anses fortsatt å være landets folkerettslige grense, selv om den altså går langt utenfor det opprinnelige FN-mandatet.

Palestinerne mistet alt, til fordel for Israel, Jordan og Egypt. Ved Israels angrep på sine arabiske nabostater i 1967, seksdagerskrigen, okkuperte Israel resten av de palestinske områder, Gaza, Vestbredden, Øst-Jerusalem, som hadde tilfalt Egypt og Jordan i 1948.

Fra å være tette, godt organiserte gerilja- og terroristorganisasjoner i 1948, overlegne sine uorganiserte og utrente motstandere, har forsvarsstyrkene til den israelske nasjonen vokst til en, i internasjonal sammenheng, formidabel styrke. Israels militære dominans i regionen er absolutt i konvensjonell forstand, og forsterkes ytterligere av at de er regionens eneste atomvåpenmakt. Ingen kan true Israel i luften eller til vanns, heller ikke i konvensjonell krigføring på bakken. Det er kun ved geriljataktikk og i kamp inne i byer at Israels overlegenhet ikke er absolutt.

Israel har valgt å bruke sin overlegne militærmakt, ikke til å trygge landets anerkjente grenser og bygge stabilitet, velstand og fred i regionen, men til å ekspandere territorielt og deretter fremme jødisk bosetning i de okkuperte områdene. Israel har opptrådt som en koloniherre, de har holdt palestinerne i fengselslignende tilstander, hvor Israel har full kontroll på handel og fysisk trafikk ut og inn av palestinske områder. Hvor selvstendig økonomisk utvikling for palestinere ikke er mulig. Hvor deres funksjon er å være billig arbeidskraft for israelske bedrifter og personer, og å være et lukket marked for de produkter Israel bestemmer at de skal ha tilgang til.

Man aner at det ikke bare er politiske interesser bak Israels militaristiske og aggressive politikk, men også sterke økonomiske interesser. Noen tjener på den billige arbeidskraften, noen tjener på den store forsvarsøkonomien. Noen tjener på at landet har en mer ulik inntektsfordeling enn for eksempel Kina og India. Særlig er det betimelig å spørre «hvem som tjener» i et land som av Transparency International vurderes å ha korrupsjon i de politiske partiene på linje med gjennomsnittet av afrikanske land.

Så nei, Willis. Din historiefortelling holder ikke mål. Israel nekter din yrkesgruppe å utøve sitt arbeid under den pågående invasjon på Gaza-stripen. At du ikke protesterer mot denne sensuren, men i et slikt informasjonsvakuum heller gjør deg til talsmann for sensorene, det er noe du må gjøre opp med din egen samvittighet og yrkesmessige integritet.

Atle Kr. Almås, siviløkonom og statsviter