Et pågående mirakel

Ex.phil.

At ex.phil. er omdiskutert, er en av grunnene til at den ennå finnes. Men at studentene støtter ordningen, ja at mange (anonymt) forteller at de har utbytte av den, er et lite mirakel, gitt hvor liten tid vi har til rådighet og lærernes permanente misnøye med pensum. Selvsagt kan pensum bli bedre; like opplagt er full enighet uoppnåelig. Et slikt mirakel kan man se bort fra. Dagens opplegg ved UiO, hvor jeg underviser, fikk flere nye kvaliteter etter reformen i 2003. Essayskriving har vært et stort skritt i riktig retning.

Dannelse er et stikkord som ofte dukker opp i debatten. Arne Næss, i mer enn 50 år den dominerende skikkelsen, var en engasjert motstander av dannelse i nær sagt alle betydninger av ordet. Den unge Næss utviklet en lidenskapelig motvilje mot sin mors tendens til festtaler. Det oppsto en opprørsk insistering på presisjon og saklighet. (Næss har levende beskrevet mors innflytelse i denne sammenheng.) Presisjon er dessuten et motstykke til propaganda, som man hadde mye av under krigen. Lærebokforfatteren Næss mislikte alle store og diffuse ord, dannelse inkludert. Er slik skepsis i stand til å begrunne et eget ex.phil.-emne i dag? Flere har tatt til orde for gjeninnføre biter av Næss-semantikken, for eksempel saklighetslæren. Jeg er uenig. De gode og viktige poengene kan lett smugles inn i andre sammenhenger. Da er det større grunn til å få tilbake litt vitenskapsteori, som også forsvant i 2003.

I dagens pensum ved UiO har kjønnsperspektiver høyeste prioritet. Dette er pålegg fra øverste myndighet, jeg ser det som utslag av statsfeminisme. Men her får de erkekonservative blant våre nye landsmenn en god del å glede seg over: Aristoteles’ tanker om mannens alminnelige overlegenhet og David Humes begrunnelse for at kyskhet er en kvinnelig dyd. Hvorfor skal dette presses inn i en ekstremt selektiv filosofihistorie? Er det viktig nok? Er det ex.phil.s oppgave å dempe sivilisasjonenes sammenstøt?

Stoffet slår godt an, ingen tvil om det. Staten og ungdommen er enige om at sex er viktig, rettere sagt blir det en lærers oppgave å fremlegge disse tankene slik at lovgivers intensjon kommer til sin rett. Da kan nevnte enighet forsone. Lovens bokstav er en annen sak, slik tilfellet ofte er også i jussen. Men vi trenger mer undervisningstid. Fremfor alt trenger vi mer tid til å grunne på disse tingene.

Kjell Madsen

Førstelektor i filosofi, UiO