Bekrefter fordommer

Psykisk helse

Psykiater Anders Gaasland foretar et «psykiatrimord» i Morgenbladet 30. april i sin faste terapispalte. Innlegget er skrevet med de beste hensikter, med et uttalt ønske om å verne schizofrene pasienter mot uverdig omtale i pressen. I realiteten bidrar Gaasland til å undergrave selvrespekten hos slike medmennesker når han bruker grove og til dels utdaterte faglige kategorier til å bekrefte utbredte fordommer hos folk flest.

Gjennom 1990-tallet fungerte den psykiatriske lidelsen psykopati som spenningsskapende element i kriminalfilmer. I tiåret etter forsøker kriminaljournalistikken å få uttelling hos et sensasjonshungrig publikum ved å spille på frykten for ukjente sykdommer som schizofreni. Så benytter politisjefen i Tromsø anledningen til å spille på denne frykten for å få hjelp til å prioritere andre oppgaver enn den som pålegger dem å bistå helsevesenet.

Anders Gaasland henger seg på denne trenden når han ut fra faglige ståsted gir inntrykk av at han ønsker å hjelpe pasienter som har fått diagnosen schizofreni, men i stedet kommer til å sementere stereotype klisjeer om sykdommen. Om hensikten har vært god, så må forklaringen ligge i manglende forståelse av hvordan avismediet fungerer for menigmann generelt og pasientgruppen spesielt.

Innlegget i terapispalten dobbeltkommuniserer på en nedlatende måte. I ingressen heter det at vi må forstå og behandle de syke bedre, men da er pasientgruppen allerede fordømt gjennom karakteristikken «svekket tankekraft». Så bruker psykiateren det som man i retorikken kaller «autoritetsgrepet» ved å vise til at han har gjennomgått psykoterapi. Han unnlater å nevne at denne delen av spesialistutdanningen senere er falt bort, og at den neppe gjør ham bedre egnet til å hjelpe pasienter med schizofrene lidelser.

Store deler av spalten brukes så til å gjengi grove og forenklede karakteristikker av sykdommen – om kroniske forløp uten kur og svekket tankekraft etter hver psykose. Bedre blir det ikke når sykdommen medfører manglende sykdomsinnsikt.

Når en vet at det i dag finnes og stadig innhentes ny kunnskap på området, er det ikke urimelig at pasienter, pårørende og menigmann oppfatter slike karakteristikker som voldshandlinger mot ubeskyttede ofre for behandlere som burde visst bedre.

Som fagmann forbeholder Gaasland seg retten til ikke bare å definere sykdommen, men også pasienten som objekt med begrenset tankekraft. Dermed synes sirklene å slutte seg om den skjematiske, instrumentelle og begrensede kunnskap som han i sin tid fikk formidlet blant annet av Einar Kringlen.

Pasientens subjektive og umiddelbare erfaring tillegges mindre vekt. Kan hende han heller ikke kjenner til nyere forskning på området gjennomført av Ann-Kari Torgalsbøen, Ole A. Andreassen og Vidar M. Steen, samt Torill Ueland, gjengitt i Bjørn Rishovd Rund (red.), Schizofreni, 2005.

Gaasland medgir til slutt at han er fattig i forståelsen i møte med en kompleks sykdom, men innlegget gir ellers ikke inntrykk av at denne situasjonen utgjør noe problem for ham.

Etter den publisitet som Knut Olav Åmås’ biografi om Olav H. Hauge har fått de siste årene, skulle en tro at psykiatere ble mer forsiktige med å uttale seg skråsikkert om kroniske lidelser og svekket tankekraft.

Selv har jeg en venninne som har fått diagnosen det her er tale om. Hun har fått god støtte av hjelpeapparatet. Negative forventninger om sykdomsforløpet har hos enkelte behandlere fått karakter av selvoppfyllende profetier, mens andre har vært åpne for reell dialog hvor begge parter har utviklet seg når det gjelder forståelse av sykdommen og egne forutsetninger.

Venninnen har nettopp gjennomført en mastergrad med godt resultat, hun har også stiftet familie og har håp om et godt liv fremover. Med et åpent og mottagelig sinn er hun likevel sårbar for gjentatte fordomsfulle innlegg i massemediene som har til formål å fremme egne økonomiske og faglige interesser.

Anne Bustø

Cand.philol.