Debatt 14. august 2009: John Berg

«Jeg er livredd for at vi skal sitte igjen med et inntrykk av at begge sider var like ille», sier Bjørn Westlie i Morgenbladets intervju med ham 7. august. Dette er sakens kjerne. Sammen med Eystein Eggen (samme avis) og Knut Engelskjøn (Morgenbladet 31. juli) har han satt NS-barnas skjebne i perspektiv. NS-barna Inger Cecilie Stridsklev og Turid Nystøl Rians lidelsesdyrking og myter om overgrep, vil nok i rendyrket form forbli innen sektens grenser. Men noe har avleiret seg utenfor. Kvinner som fikk barn med tyskere er blitt plassert i en «gutt-møter-jente-og-søt-musikk-oppstår»-ramme.

Man overser at der isfronten var sterk, møtte jenter aldri et sekund blikket fra en tysk soldat. Taushet og ryggen til var eneste svar. Annerledes i eksempelvis Finnmark, der tyskerne ofte var i flertall, forlagt i private hjem og ikke til å unngå, og de fleste knapt hadde hørt om isfronten. Men ellers var fronten nødverge alt fra høsten 1940, da NS ville nazifisere idretten for å ta kontroll over ungdommen og bygge bro til tyskerne. Idrettsstreiken var svaret. Så fulgte skolefront, front mot NS barne- og ungdomsorganisasjoner, og det store oppgjøret om arbeidstjenesten. Tysk gutt møtte ikke norsk jente uten at hun brøt fronten.

Forklaringen på barnas skjebne ligger nok derfor mye i morens utgangspunkt og hvordan hun levde sitt liv generelt. Den er ofte så banal at hun med sin virkelighetsoppfatning søkte dit festen var. Så vokste hun kanskje senere i livet, eller kanskje hun ikke gjorde det. Men «tyskertøs» og «tyskerbarn» er blitt kvinnelitteratur, teater, og en åpning for den glidningen Westlie advarer mot. «Erstatning» og «oppreisning» er uvesentlig. Gjerne for meg, bare vi ikke banaliserer historien.

John Berg

Forsvarsanalytiker