Kriminalitet finnes ikke

Kulturkamp i akademia

Min grunn til å si at «Kriminalitet ikke finnes», som det harseleres over i Morgenbladet 9. oktober, er en innbitt motvilje mot de store altomfattende og fordummende ord. «Kriminalitet», det brukes om alt, fra nasking til drap. Vi forstår ikke mer ved bruk av slike ord, vi forstår mindre og gir derved makten over temaet til antatte forståere. Skal vi få til en samfunnsdialog hvor borgerne deltar, da må vi beskrive det vi omtaler i stor detalj og med små ord.

Dette er viktigere nå enn noen gang før. Vi har skapt en samfunnsform hvor vi stadig kjenner hverandre mindre som hele mennesker. Hvor vi før i noen grad kunne ordne opp selv overfor uakseptable handlinger, må vi nå tilkalle samfunnsmakten i form av politi. Da jeg begynte i mitt fag, i 1950-årene, ble 30 000 saker i året anmeldt som kriminalitet. I dag ligger det på 264 000. Det betyr ikke nødvendigvis at forekomsten av uønskede handlinger er økt gjennom disse årene. Men det betyr at vi er gått over i en samfunnsform hvor de fleste blant oss har mindre nærkontakt med hendelsene. Hvor forståelsen går ut, kommer politiet inn. I en slik situasjon er det viktig at vi med enkle ord forsøker å forstå hva slags handlinger det dreier seg om. For slikt et formål trengs detaljerte beskrivelser, ikke samlekategorier som begrepet «kriminalitet». Begrepet kriminalitet er så stor en hatt at den skygger for utsikten.

Dette er ingen amoralsk posisjon. Min verden er fylt med verdier, mange som krever aksjon så vel som reaksjon. Men handlingskravet minsker ikke betydningen av innsatsen for å forstå i detalj hva som skjedde, og hvilken mening handlingene hadde for de impliserte.

«Kriminalitet» og også «kriminelle» er sterke ord med stor klebekraft. De etser bort andre forståelser av handlingene og av menneskene bak handlingene. Men man møter aldri mennesker, om man kommer dem nær, som bare er kriminelle. De som vi er kanskje foreldre, noen ganger dårlige, noen ganger gode. Andre er glade i hunder eller katter eller fugler eller i gamle tante Anna. Noen, kanskje egentlig alle, er vandrende mysterier. Men noen har gjort og er dømt for noe forkastelig og alt annet blir borte i de store ordene for dette.

Ord er farlige redskap. De kan skape broer mellom mennesker. Men de kan også skape murer. De ødeleggende ordene vil ofte blomstre innen de mange profesjonene som etter hvert er blitt så sentrale i hvordan mennesker skal forstås og styres: psykopaten, den pedofile, den manisk depressive, ADHD-barnet (snart blir han voksen og vil trenge mer amfetamin). Og slik kunne jeg fortsette, diagnoselistene ut. Store hatter som mørklegger forståelsen.

Og hvordan vil jeg ha det?

Hele mennesker, beskrevet på gammeldags førprofesjonelt vis. Beskrevet som hele mennesker, uegnet for kategorisering. Jeg vil vite noe konkret om hendelsene, og om menneskene. Slik kunnskap får vi i særlig grad ved bruk av små ord satt sammen i fortellings form. De store ordene fra profesjonenes verktøykasse vil ofte lukke både for forståelse og informert samfunnsdeltagelse.

Nils Christie

Professor i kriminologi, UiO