Å leve i normene

barnløshet og fantomfedre

Simen Sætre har tenkt på om han skal bli sædgiver, og endte opp med å ikke bli det. I en tankevekkende, men likevel ironisk og litt fremmedgjørende artikkel i Morgenbladet har han gjort seg noen refleksjoner rundt dette. Han har intervjuet folk om det, prester, muslimer, filosofer, leger. Han har ikke intervjuet noen som ikke kan få barn. Jeg skriver derfor dette ut fra det perspektivet. Min tilleggskvalifikasjon for å forsøke å forstå hvorfor behovet for at noen faktisk er solidariske, generøse og altruistiske med sine biologiske muligheter ligger i at dette også er mitt forskningsfelt. Barnløshet i Norge som doktorgrad, og barnløshet i Afrika som postdoktorarbeide. Kvalifisert barnløshet, på et vis.

Simen Sætre er opptatt av det eksistensielle som knytter seg til biologi. Og teknologi. Og muligheter.

Jeg er opptatt av alle de grensene som de fruktbare ønsker å sette for oss som ikke fikk det til. Og manglen på empati for skjebnen til de som har dårlig sæd, svake egg eller tette fruktbarhetskanaler. Men som ellers er dugelige folk, med mot og moral.

En sæddonasjon fører til at man støter sitt avkom fra seg, sier Per Lønning, et av intervjuobjektene i Sætres artikkel. Av konservativ presteslekt som han er, ville vel et annet svar vært utenkelig. Religion er ofte konservativt, den verner om de til en hver tid sosiale konvensjonene som regulerer våre liv. Og i nåtidens Norge er det enda i stor grad fokus på familien. I den høytiden vi nå har vært gjennom har vi oppsøkt og spist med – og gitt gaver til og skrevet brev til – søsken, foreldre, kusiner, grandonkler og besteforeldre.

Jeg er en av dem som på et besynderlig vis ikke fikk inngangsbillett til familiesirkuset. I en vrien avveining mellom valgene rundt lang, kronglete utdanning og karrriere, samlivspartner(e) som dugde eller ikke, kjerneeksistens og verdier, havnet jeg i den situasjonen at da jeg skulle skru på fruktbarheten var den gått heden. Jeg fikk ikke barn. Syttende mai og jul sluttet å være symboler på glede og felleskap, det ble datoer som minnet meg om min annerledeshet, som igjen satte i gang suget etter å leve i normene, få meg familie og tidsklemme, jeg og. Få tilgang til det sosiale nettverket som foreldremøter, dugnader, felles feiringer av ettårs-, toårs- og femårsdager og ferier på strender med drinker til de voksne og bøtter og spann til de små, er en del av. Men det gikk ikke. Selv all verdens moderne teknologi måtte kaste inn håndkleet. Jeg kom alltid litt for tidlig til stengte dører, de ble åpnet etter meg.

Jeg oppdaget den manglende evnene til å lage barn i egen kropp litt før prøverørsbefruktningen tok helt av. Ekteskapet gikk heden, og jeg spurte om å bli enslig mor ved adopsjon før det ble tillatt, og da det ble tillatt, var jeg blitt for gammel for aldersgrensen. Siden jeg var lege, kunne jeg muligens få et funksjonshemmet barn likevel, men da sa jeg stopp selv. Da burde barnet kommet med en far, man bør oftest være to om slike svære utfordringer. Å forsøke å bli gravid med donoregg og donorsæd i Italia på en tid der alle mine venner ble besteforeldre fristet ikke, verken bankkontoen eller kroppens muligheter strakk til. Så jeg forble barnløs. På en måte.

Men jeg ble sosial mor. Jeg fikk adoptere min mangeåringe stesønn etter at begge hans biologiske foreldre var døde, i en aldre av tjue år. Han hadde da hatt meg som kvinnelig sosialt ankerfeste siden han var fire, da fødemoren gikk bort. Likevel var denne prosessen ikke enkel, som enslig var jeg jo fremdels ikke helt egnet. Selv om det for så vidt finnes mange enslige mødre, noen enslige fedre, og noen biologiske fedre jeg kjenner som aldri har sett sitt barn – ikke vet jeg hvorfor de fornekter det, men de finnes. Og det finnes noen få som adopterer bort barna sine, ofte av sosial nød.

Nå har jeg bare vært sosial mor, og ikke fødemor eller eggmor. Så jeg vet ikke om mine morsfølelser er like gode, like sterke eller like autentiske som det moderskapet som de biologisk korrekte foreldrene påberoper seg. Jeg kan rett og slett ikke sammenligne. Jeg har spurt de få jeg kjenner som både har født og adoptert om det er en vesentlig forskjell, og de sier vel egentlig nei, i alle fall om de har fått den adopterte som liten. Følelser blir til mens man har kontakt med andre mennesker. Har man barn i sin varetekt, bryr man seg om dem. Nei, man kan ikke se like ansiktstrekk, og det kan hende at adoptivbarnet er kjempemusikalsk og dum i matte, mens du selv synger falsk og kan regne annengradslikninger baklengs. Men betyr det noe vesentlig? Kanskje biologi er viktig på en slik måte at det gir en slags forutsigbarhet? Du vet at det du gir fra deg (sæd eller egg) vil være som fingeravtrykk, du vil kunne kjenne igjen trekk ved deg selv i den andre. Jeg har tenkt mye på det. Hvis jeg skulle blitt mor ved hjelp av donoregg, ville jeg kanskje spurt søstra mi eller en kusine? Nå er det ikke klima for slikt i Norge, våre slektninger vil ha sine gener for seg selv.

«Skal jeg lage barn må jeg ta meg av dem» sier forfatteren. Faren med teknologien er at den kan gå «for langt». Hvorfor er den moralske forpliktelsen overfor avkom større dersom de bærer dine gener? Er vi ikke til syvende og sist forpliktet til å gi alle i verden et minimum av rettferdighet, omsorg og eksistens? Handler ikke menneskerettighetene akkurat om det?

Opp igjennom årene har jeg blitt møtt med to ulike utsagn, ukjærlige som de er for min skjebne, har det slått meg hvor diskriminerende de er. «Det er ikke noen menneskerettighet å få barn,» sier venninna med fire barn og hektisk liv. Selvsagt er det ikke det, man kan ikke tvinge frem et barn. Men man kan si: det burde være alle forunt å få tilgang på et minimum av utredning og behandling med det beste av de metoder som finnes, slik som ved all form for funksjonshemming.

«Barnløshet er ingen sykdom». Nei på en måte ikke, man kan jobbbe, elske, tenke og kjøre bil, barnløses lidelse er usynlig. Men barnløshet fører til depresjon, angst og tristhet over mange år, redusert livskvalitet og sosial isolasjon. Er det ikke kvalifisert lidelse?

Så skjebnen for mange barnløse er at de ikke får behandling. Det er mangel på sæd, sies det. Nå er det vel ikke egentlig det, mange menn donerer sin sæd i hytt og pine, til jenter de knapt kjenner, til kondomer, til prostituerte, til koner og til elskerinner. Mange barn oppstår som et resultat av et «arbeidsuhell». Sæddonasjon til barnløse i nød derimot, blir nedstemt. Artikkelen i Morgenbladet vil ikke løfte stemningen og få flere friske, kjekke norske menn til å dra tidligere hjem fra skituren sin for å stikke innom sædlaben for å avgi sin donasjon. Simen Sætre er alt for opptatt av seg selv og sine egne egenskaper til å tørre å la dem printes ut i en fremmed kropp, han er redd for møter med sine fantombarn i fremtiden.

Men kjære deg, de vil jo være flotte barn, helt normale, struttende av den kjærligheten de har fått av sin fødemor og soiale far, barn du kan si «hei, så fint at du finnes» til uten å eie dem, en gave til verden. Må man ha rettigheter til sine barn? Man kan faktisk gi dem fra seg. Likevel er eiendomsretten til barn sterkere nå enn før, det er få eller ingen i vårt land som frivillig adopterer bort, løsningen som var så vanlig før, er nå overlatt til ulandskvinner i nød.

I fritiden min driver jeg oppdrett av trekkhunder. Der er det jeg som bestemmer hvem som skal pare seg med hvem. Kjønnsdriften er sterk, men hannbikkjene bryr seg ikke noe om de blir fedre eller ikke. Ei heller om valpene er deres eller den andres i stor grad, de tar seg av dem uansett. Vi er ikke bikkjer. Ikke i det hele tatt. Men biologien vår har i seg noe av det samme. En drive til forplantning. Til å bli foreldre. Den sosiale drivkraften er likevel sterkere. Og da trenger jeg – metaforisk sett – hjelp av menn som tenker annerledes rundt spørsmålet enn Sætre. Finnes dere enda?

Johanne Sundby er barnløs og professor i barnløshet.