Glemmer vi barnets perspektiv?

Donorbarn

Johanne Sundby roper etter menn som byr på sæd til ufruktbare kvinner i sitt essay i Morgenbladet. Hun er opptatt av grensene som de fruktbare ønsker å sette for de ufruktbare ved å si nei til sæddonasjon. Hun hevder at det er diskriminerende med utsagn som at «det er ingen menneskerettighet å få barn» og «barnløshet er ingen sykdom». Hun peker på at det bør være alle forunt å få tilgang på et minimum av utredning og behandling, og spør leseren om barnløshet ikke er en kvalifisert lidelse.

Med dette belyser Johanne Sundby barnløshet både på systemnivå og individnivå. I vår velferdsstat, i vår velstand, i vår hverdag med valgmuligheter på flere og flere plan, beveger vi oss i stor fart mot et rettighetssamfunn. Bør vi ha samfunnsmessig rett til å få hjelp til forplantning? Skal det være samfunnets ansvar? Diskriminering er uttrykk for å bli urettferdig behandlet. Er det virkelig urettferdig å ikke få muligheten til biologiske barn? Mitt anliggende i denne etiske diskursen er barnet. Barneperspektivet bør frem i lyset og nyanseres. Barnets rolle og voksnes narsissistiske holdning og eksistensielle dyrking av biologisk avkom bør gis plass i debatten.

Jeg undrer meg over hvilke holdninger som signaliseres om synet på det biologiske barn. Historisk sett i den vestlige kultur har barnets verdi endret seg fra å ha nytteverdi til å bli statussymbol. Symbol på å leve og mestre et godt og meningsfullt liv. I dagens Norge gir det også høyere status å være alenemor enn å være singel. Eller sagt på en annen måte, alenemortilværelsen er ikke lenger tabubelagt. Velge å være barnfri er derimot tabu. Barn er symbolet på og kilden til lykke. Barnet blir stående i fare for å måtte bære ansvaret (og byrden) for livsgrunnlaget til sine foreldre.

Det oppstår verdikollisjoner i forståelsen av barnets betydning når nøkkelen til det gode liv forklares med biologisk fullklaff. Ved å oppfordre alle friske, sunne menn til å donere sæd for å imøtekomme de barnløses behov, bidrar vi til å forsterke og fremheve biologisk opphav som det eneste «riktige svar» på familielykke og fellesskap og glede. Tillegger vi adopterte barn eller fosterbarn eller avlastningsbarn eller «bonusbarn» eller stebarn mindre verdi ved å opphøye forplantning til en rettighet? Mitt poeng er ikke å sammenligne og likestille barns ulike roller og ulike behov for omsorg, men spørsmålet er: hvilken betydning skal et biologisk barn måtte ha?

I Johanne Sundbys essay fremstilles den barnløse som et lidende, trist og sosialt isolert individ. Det er viktig å poengtere at min intensjon ikke er å underkjenne de barnløses sorg og fortvilelse over å ikke kunne produsere barn, men ønsker vi å fremstille den ufruktbare kvinnen som et offer? En slik forståelse underbygger bildet av den barnløse som ekskludert og annerledes. Det vedlikeholder oppfatningen av biologiske barn som symbol på et fullverdig liv. Eller et meningsfullt liv. Kvinner som ikke har biologiske evner til å lage barn får en mangellapp. Gjennom en slik tilnærming stigmatiseres de barnløse.

Det er et velstandsfenomen at vi kjemper for individuell særbehandling og rettigheter. Etter min oppfatning er barn en gave og ikke en rettighet. Kan det vises mer raushet, empati og politisk vilje til å anerkjenne de barna som ikke tilhører den normative familiekonteksten? Et slikt utsagn kan oppfattes som et naivt tankeeksperiment eller et perspektiv som taler midt imot kjernefamilien og dets verdier. Likevel – det er fristende å gi rom for andre tanker om hva som kan være nøkkelen til et meningsfullt liv. Hva som kan gi livskvalitet og sosial aksept, og hvilke muligheter mennesker har til å være betydningsfulle voksne for andre barn enn biologiske. Mange barn i Norge trenger omsorgspersoner i stedet for eller i tillegg til sine biologiske foreldre. Enda flere barn utenfor Norges grenser.

Marianne Sætrang Lunde Barnevernspedagog, 41 år og uten barn