Det viktige spørsmålet

Donorbarn

Et spørsmål som er blitt stilt i de siste ukers sæddonordebatt er «Hva skal vi med far?» Er det koketteri som får enkelte skribenter til å stille dette spørsmålet, og vende tilbake til dette konstruerte problemet? Akkurat som om sæddonasjon til lesbiske eller heterofile par utgjør noen trussel mot det heteronormative familiehegemoniet, eller mot menns foreldrerolle. Barn trenger gode foreldre, og menn later til å erobre nye familiearenaer til stadighet. «Nærpappaen» er det vi som samfunn forventer nå. Og for menn som ønsker å bli fedre (biologisk eller sosialt eller begge deler), er det mange kvinner der ute som gjerne vil ha barn med dem. Vi våger påstanden at engasjerte fedre er ettertraktet på det heterofile partnermarkedet.

Et langt viktigere spørsmål knytter seg til de moralske og etiske aspektene ved bruk av anonymisert donorsæd. Barn fratas kjennskap til sin biologiske far – hva blir konsekvensene for barnet? Hvor alvorlig er det å ikke kjenne sitt biologiske opphav? Spørsmålet er egentlig «arv eller miljø»: Hvor mye har ditt biologiske arvemateriale å si for den du er og utvikler deg til, og hvor mye er avhengig av miljøet du vokser opp i?

Mange debattanter og motstandere av den nye ekteskapsloven hevder at dette er svært alvorlig, det vil bli til stor belastning for barna, og de risikerer å føle seg fremmede i sin egen familie (det vil si sin «sosiale» familie). Barna vil oppleve hjemløshet, rotløshet, identitetsforvirring. Kommer barn som vokser opp med kun én eller ingen biologiske foreldre til å oppleve større identitetsforvirring og rotløshet enn andre i ungdomstiden sin? Vi er mange som vokste opp med våre biologiske foreldre og som ikke kjente oss hjemme, følte at vi ikke hørte til, at vi selv var et stort mysterium. Er ikke det ganske vanlig?

Spørsmålet er hva slags spørsmål disse barna kommer til å stille seg. «Hvem er jeg?» «Hvor kommer jeg fra?» «Hvordan ble jeg meg?» Kommer de til å lure på hvor de har verdiene sine fra, humoren sin, lynnet sitt? Kommer de til å lure på hvis nese de har, hvis haiketommel? Uansett nivå, er det sannsynlig at svaret på flere av spørsmålene kan finnes i familien barna ble født inn i. I denne familien vil barna ha alle sine barndomsminner, de vil ha blitt oppdratt og sosialisert inn i denne familien, og vil etter alt å dømme kjenne seg hjemme i den, trolig på linje med barn som deler gener med begge foreldrene sine.

Den biologiske bekymringen har vært tydelig fremme i forbindelse med assistert befruktning til lesbiske kvinner. Assistert befruktning med donorsæd til heterofile kvinner har ikke avfødt samme bekymring. Derfor er det legitimt å spørre: Er det biologiske argumentet stråmannsargumentasjon? Er det barn med to mødre som er det egentlige problemet, og i så fall hvorfor? Det er relativt stort forskningsmessig belegg for at barn av homofile greier seg like godt som andre barn: De har ikke høyere risiko for psykiske lidelser eller annen ulykke. Alt tyder på at de utvikler kjønnsidentitet som andre gutter og jenter, og generelt greier seg godt i livet.

Og til deg som lurer på om du skal bli sæddonor: du gir fra deg arvemateriale, en mulighet til liv, til en familie. Du gir ikke fra deg et barn, du blir ikke far, og ikke «fantomfar» heller. Men du bør tenke på hva du skal si 18 år frem i tid, i tilfelle en ungdom står utenfor døren og lurer på hvorfor du donerte. «Sånn at du kunne bli født», kanskje?

Kristin Prøitz Narum og Yngvil Beyer

Foreldre