Familiepolitikk uten prinsipper

Endelig har debatten om den nye familiepolitikken som ble vedtatt sommeren 2008 startet. Langt flere våger etter hvert å hevde offentlig at barnet prinsipielt ikke er en vare, ingen familieslave, men har soleklare rettigheter i kraft av seg selv som person. Ethvert barn er født med far og mor, de to er en del av barnets bagasje. Men kulturradikalerne, styrt av homolobbyen, mente at de hadde rett til å stjele fra bagasjen. Snart også mor, eller begge. Barn er også en del av menneskehandelen. Noe annet voksne kunne trenge? Barnemarkedet har ingen moralske betenkeligheter, det er verdinøytralt.

I Norge gjaldt FNs barnekonvensjon. Nå er punkt syv fjernet. Det sa at barnet har rett til å kjenne til sine foreldre og få omsorg fra dem, så sant mulig. Når politikere som Audun Lysbakken likevel kan hevde at «Barnekonvensjonen gjelder som norsk lov og har fått en meget sterk stilling i norsk rett» (Aftenposten 21.12.09), skyldes det at den rødgrønne regjeringen og homo-Høyre sommeren 2008 endret syn på barnet. Barnet har i deres øyne bare rett på omsorg fra en eller flere voksne (personer over 18 år). Kulturradikalerne har nylig pakket ut foreldrebegrepet. Der fant de bare omsorg. Barn kan nå få fire typer foreldre: biologiske, sosiologiske, juridiske og psykologiske foreldre. De siste vinner stadig rettssaker i USA. Omsorgsfulle steforeldre og samboere, uten papirer på barnet, får nå nye muligheter. Biologiske foreldre står lavest i kurs, ettersom homofile aldri får barn sammen.

Familiebegrepet kan også pakkes ut. Den konstruerte familie kan bestå av «mennesker over 18 år» som gir hverandre omsorg. Asylsøkere og flyktninger behøver ikke familiegjenforening, men omsorg. Alle man anser for å være en del av sin konstruerte familie, bør kunne arve på like fot. Det kan skape sosial likhet.

I Norge får nå snart alle kvinner tilbud om sæd, og alle menn tilbud om egg (forslag fra SV, Ap og Oslo Høyre). Ettersom konservatismen i Norge er død også i Morgenbladet og på høyresiden – dens viktigste kilde var det heterofile ekteskap, familien og barnets rettigheter – er det bare ny politisk vilje hos folk flest som kan beskytte barnet, og igjen sikre fars/mors rolle i familien. Men barnets sjanser er små. Det politiske liv vil ikke ha noe med prinsipper og moral å gjøre. Vi som lenge har forsvart barnets medfødte menneskerettigheter et blitt utsatt for en klart styrt sjikane.

Morgenbladet har de siste ukene problematisert sæddonasjon. Egentlig burde avisen ha ført an i 2005, da likekjønnet ekteskapslov kom på programmet hos Ap og SV. I desember beskrev avisen de to sidene i debatten: «Nina Karin Monsens skingrende retorikk på den ene siden – og homobevegelsens blinde og tonedøve rettighetsargumenter på den andre.» Men ikke var jeg retorisk, og ikke skingret jeg. Det var media som skingret, også Morgenbladet. Ikke en eneste gang uttalte jeg meg ensidig negativt om homofile. Jeg skrev mot anonym og annen sæddonasjon (1987), og uttalte meg positivt om lesbiske mødre (2004, før jeg visste at de planla farløse barn). Alle far/morløse barn har dessverre et sosialt handicap, selv om de druknes i omsorg (se www.ninakarinmonsen.no).

Allerede i min roman Tvillingsjeler (1993) reflekterer jeg over et samfunn der barn er statens eiendom. Idealet er utvaskede personligheter, barn vokser opp på barnehjem og produseres ofte til fornøyelse for en flokk matriarker: «Forresten manipulerer staten med menneskers identitet, som du kallet det! Du har hørt om statens frivillige sæd- og eggtjeneste og om loven til alle kvinners rett til barn antar jeg? Hvorfor skal ikke jeg følge normen i vårt samfunn? … Lita ble stum. Det var mange på Barnehjemmet som ikke visste hvilken mann eller kvinne de stammet fra. Alle syntes det var bra at Staten ga kvinner innsprøytning med gratis sæd eller implanterte egg. Saken hadde forresten aldri interessert Lita. I likhet med mange andre så hun nærmest på det som en praktisk form for formering. Når en ønsket seg barn, og det passet inn i planene, gikk det ofte mye raskere på den måten. Selv menn og kvinner som kunne få det til på vanlig måte, brukte gjerne inseminasjonsmetoden. Fornøyelse og arbeid var to forskjellige ting, sa de.» (s. 98)

I 1993 tenkte jeg ikke på at også menn vil kreve morløse barn. Familien var truet, men den var den enkeltes ansvar. Den enkelte kunne kjenne dårlig samvittighet og gjenopprette skader. Nå kan alle som ønsker det, ødelegge en familie med statens hjelp, og den kan aldri bygges opp igjen. Man vil få høre at man handler av nestekjærlighet. Planlagte far-, mor- eller foreldreløse barn skal være takknemlige for at de er født, sier SV, Ap, Sp, Rødt og Høyre. Det sier man ikke til vanlige barn.

Mediene valgte å konstruere seg noen homofobe, fremfor å skrive om utviklingen på barnemarkedet. Med få unntak har mediene neglisjert barnets umistelige rettigheter. Ingen kan ta fra voksne menneskerettigheter ved å henvise til egen fysiske, psykiske, sosiale eller seksuelle tilstand. Heller ikke hos barnet sitter menneskerettighetene løst. Man kan fjerne kunnskap og kjennskap til far eller mor, men aldri virkninger i barnets sinn og kropp. Bare alder skiller voksne og barn, menneskeverdet er det samme.

I dag er norsk familiepolitikk de facto styrt av homofile, single og deres allierte, grupper som har stor interesse av planlagte far- og morløse barn, fordi de selv ikke kan skaffe seg barn på annen måte. En konstruktiv debatt må gå imot den politisk korrekte tenkningen. Man kan ikke tenke at det er statens oppgave å fordele barn likt. Man må bygge på et første moralsk prinsipp: Det er inhumant å planlegge urettferdighet og sosial ulikhet for barn. Det et barn har fra sin skapers hånd, har intet menneske og ingen stat rett til å ta fra det.

«Det er som en tsunami,» uttalte nylig Ole Schau, han siktet til strømmen av enslige kvinner. Han leder verdens største sædbank, Cryos, som selger tre fjerdedeler av sin sæd verden over. I Kina venter 24 millioner unge menn på en brud. Når får de høste kinesiske egg og låne fødemor i India? Om barnløshet er et argument, stiller disse sterkt.

I Norge burde mediene konsentrere seg om skolene. Nå skal homofili og glidemiddel inn på pensum som noe normalt, lesbiske Mimi Bjerkestrand har 150 000 medlemmer til sin rådighet i Utdanningsforbundet. Voksne som ikke ville diskutere offentlig barns tap av rettigheter før unnfangelsen eller uttale seg om hvilke normer som skal styre ekteskapet og familiepolitikken, må nå diskutere seksuelle varianter med sine barn og barnebarn.

Vi får håpe at de fleste forstår at urettferdighet overfor barn etter noen årtier vil ramme hele samfunnet.

Nina Karin Monsen er statsstipendiat og mottok Fritt Ords pris i 2009.