Donorbarn
Professor Johanne Sundby reagerer på at journalist Simen Sætre vegrer seg for å bli sæddonor, og antyder at motstand mot sæddonasjon skyldes eiendomsretten til barn. Hun skriver: «Men kjære deg, de vil jo være flotte barn, helt normale, struttende av den kjærligheten de har fått av sin fødemor og sosiale far, barn du kan si «hei, så fint at du finnes» til uten å eie dem, en gave til verden. Må man ha rettigheter til sine barn? Man kan faktisk gi dem fra seg. Likevel er eiendomsretten til barn sterkere nå enn før …»
Er det slik at vi som er imot sæddonasjon er det fordi vi mener vi eier barnet vårt? Betrakter vi barnet som vår eiendom? Nei, tvert imot!
Det er fordi vi ikke eier barnet at vi mener vi ikke kan gi det fra oss. Vi kan ikke «disponere over det» som vi selv vil. Barnet er et individ med selvstendige rettigheter, deriblant retten til å bli kjent med og bli tatt vare på av dem som har satt det til verden: mor og far, så sant disse er i stand til det. Det er tvert imot sæddonorene som handler som om de eier barnet sitt. De donorer bort barnet på samme måte som de donerer blod eller en nyre, som om det er et organ i deres egen kropp. Betegnelsen «sæddonor» tilslører realitetene. Det er ikke bare sæd de donerer. De donorer bort barnet som blir til som et resultat av (blant annet) denne sæden, ved å skrive under på at de verken skal ha plikter eller rettigheter overfor det. Når man donerer bort sitt eget barn, kan man ikke kalle det «sæddonasjon».
Randi Høvik Næss
Oslo