Homofellen

Donorbarn

Monclair og Steigum (M&S) angriper (12. februar) min kronikk (5. februar) om familiepolitikk uten prinsipper. De kaller debatten for sårbar. Men det er barna som planlegges uten far eller mor som er sårbare. Barn er også debattens sentrum, de skal leve resten av sitt liv med denne spesielle sårbarheten. M&S anser homofile for å være urettferdig behandlet av samfunnet. Men det legitimerer ikke urettferdig behandling av egne barn og dannelsen av nye sosiale kategorier, etter hva jeg vet ukjent i menneskehetens historie. M&S vil visstnok at barn skal skrive om gode og dårlige erfaringer. Hvor mange halvt foreldreløse barn ønsker de seg før de begynner å tenke prinsipielt? Prinsipper kommer før erfaringer.

Kunstneren Ingun Bøhn (f. 1947) skrev 22. mai 2009 i Aftenposten: «Jeg har vokst opp med en sædcelle til far og kan fortelle lesber og eventyrlystne at det ikke har vært noe stas. Man er og blir historieløs, og svar skyldig når tema far kommer på bane, og det er ofte! Det er lettere å referere til adopsjon eller død. Men en far uten navn! Jeg skal love at det svir! Det kommer aldri til å bli kult. Det blir heller aldri «vanlig». Selv et ønsket og elsket barn har behov for foreldre av begge kjønn. Livet selv har overbevist meg om at å leve med mor og far, gjør en moden for valg man må ta som ung voksen, i kjærlighet til en av motsatt kjønn. Jeg anser anonym sæddonasjon som et psykologisk eksperiment jeg aldri ville utsette noen for.»

M&S liker nok sånne som Sofie Frøysaa, 21 år. Hun talte mot Fritt Ords prisutdeling til meg foran Operaen. Hun representerte de lykkelige barna med to «mødre». Men Sofie har far og er vokst opp i ekteskap. Til tross for det ble hun stadig brukt av media. Antagelig finnes det i dag i Norge bare noen hundre planlagt farløse barn, de fleste er mindreårige. Kun én prosent av befolkningen ble registrert som homofile av Folkehelsens undersøkelse i 2003, ikke ti prosent, som LLH stadig hevder. Én prosent samsvarer med internasjonale tall. Landsforeningen for lesbiske, homofile, biseksuelle og transpersoner (LLH) har cirka 2200 medlemmer, antall partnere var cirka 3500. Bare 31 prosent av disse har ønsket overføring i 2009 til likekjønnet ekteskap. LLH representerer ikke landets homofile.

Homofile kvinner i Norge begynte så vidt jeg vet å lage barn allerede på 1970-tallet. De snakket ikke da om kjærlighetsbarn. På den tiden brukte de homofile venner. Barna fikk antagelig registrert far. Å konstatere farskapet var, og er i forhold til vanlige barn, statens plikt. Omkring år 2000 (?) fikk homofile aktivister ideen om at lesber skulle kreve at staten skulle behandle dem likt med heterofile kvinner som hadde steril ektemann. Da kunne de få renset sæd med far som var sjekket for sykdommer, og så videre. Lesbene begynte å snakke om «våre» barn. Stebarnsadopsjon ble tillatt i 2006, det tar bare noen måneder å få papirene klare.

Barn ble åtet. Eller var det lesbene som gikk i fellen? Ifølge barnelovens § 4 a kan barn nå ikke ha både far og medmor. Jeg vet ikke om M&S er mødre eller medmødre, men fedre er de i hvert fall ikke. Medmor får ikke selv barn av staten, men hun skal betale barnebidrag. Hun må skaffe sæd selv. Hennes barn må adopteres av eventuell kjæreste. Lesbiske skilles tre ganger så ofte som ektepar. Juridiske barn blir uansett livsarvinger. Medmor kommer enten lett ut av avtalen eller aldri. Staten vil sende bidragsfogden etter henne. Barnet ligner fysisk sett medmor, staten har funnet en passende donor. Hvordan vil barnet oppleve å være konstruert i en fremmed kvinnes bilde?

Stortingsflertallet slukte argumentet om barnets problemer med tap av forelder som kvinnene selv hadde fjernet. Men nå vil single kvinner med uklar seksualitet også ha statens hjelp til å lage farløse barn. Det finnes mange enslige mødre allerede, sier de. Hvorfor skal heterofile tvinges til å gå på bar, få ikke-kontrollert sæd og kanskje belastes med en mann som vil være far? Hvem vil barna til enslige kvinner ligne? Jens Stoltenberg? Hva mener Gunn Karin Gjul? Hun snakket lenge om barnets rett til to «foreldre». Temaet er plutselig av null interesse.

Mor og medmor med hvert sitt nyfødte barn får både mamma- og pappapermisjon. Den ene betaler riktignok for den andres barn, men får selv dobbel barnetrygd fra staten. Neste bølge av barneelskere blir menn. De er allerede innvilget pappapermisjon av Norsk Tjenestemannslag om de tar med seg et barn fra utlandet. Så kommer eldre kvinner, enslige og par av ethvert slag som får føde- og eggmor i India og sæd fra Cryos.

M&S diskuterer ikke hva radikalt bestjålne barn, familieslaver, vil gjøre om de blir mange og kan stå sammen, også internasjonalt. Alle mennesker får identitet fra sin sosiale rolle og plass i hierarkiet. Disse barna blir intet unntak. Det en del stater nå gjør mot dem kan ikke gjenopprettes.

M&S hevder at noen ser ned på barn fordi de ikke kjenner sitt opphav. Har de ikke forstått at det er mor og medmor som kan bli sterkt mislikt? Svært mange mener det er etisk galt av voksne bevisst å gjøre barn halvt eller helt foreldreløse. Det har med barnets status som person å gjøre, det dreier seg ikke om homofili. Men homofile har nå i mange land vært pionerer for at halvt foreldreløse barn er høyst etisk akseptabelt for dem. Ikke et ord er ytret om barnets menneskerettigheter fra det hold. Det faller et spesielt ansvar på LLH og homofile toppolitikere og deres støttespillere i SV, Ap og Høyre som nå har presset frem planlagte, halvt farløse barn som kvinners rettighet.

Nina Karin Monsen

Statsstipendiat, vinner av Fritt ords pris 2009