Katolsk tåkelegging?

Katolikkstriden

Det er ikke vanskelig å forstå at sogneprest Reidar Voith opplevde deler av Morgenbladets oppslag «Prosessen mot Pollestad» 23. april som personlig belastende. Dette har da også avisens redaksjonelle ledelse beklaget i et brev til leserne 18. juni.

Men Bernt Oftestad er slett ikke fornøyd med denne uforbeholdne beklagelsen. I et innlegg 25. juni meddeler han at hans eneste anliggende er å forsvare «kirkens lære», mens andre – mer eller mindre eksplisitt – blir fremstilt som tvilsomme aktører. Selv om jeg for tiden ikke har tilgang til sakens kilder, har jeg følgende merknader til Oftestads utspill.

1. Oftestad beskylder Morgenbladet for å stå bak en «anti-katolsk pressekampanje». Dette er et kjent trekk i tradisjonalistisk orienterte katolikkers virkelighetsoppfatning: Offentligheten generelt og media spesielt beskyldes for å ville skade kirken og gjør i den sammenheng bruk av ufine midler. Det er påfallende at slikt tikker og går etter at pressen, i tilknytning til den endeløse rekken av overgrepssaker på katolsk hold, har brakt frem i lyset ting som ellers ville ha blitt liggende under den kirkelige taushetskulturens klissvåte ullteppe. Uten medias innsats ville det neppe ha blitt et reelt oppgjør med disse fatale feilgrepene.

La meg få legge til at norsk presse etter mitt syn ofte har vært for lite kritisk i forhold til Den katolske kirke. I flere tilfeller kan det virke som om media har tildelt kirken frikort som et slags sjarmerende nostalgisk raritetskabinett i samfunnet. Den kristelige dagsavisen Vårt Land har de siste månedene formelig rent over med ukritisk bejubling av pave Benedikt, men har vel knapt dekket siste kapittel i overgrepsføljetongen – situasjonen i Belgia. Og Aftenposten stiller stadig opp med spalteplass for konservative katolikker. Den pågående krisen har imidlertid vist at kirken har akutt behov for ekstern kritisk belysning. Som katolikk er jeg takknemlig for at Morgenbladet har bidratt til dette.

2. Oftestad taler høystemt om «oss som står for kirkens lære». I synet på homofil praksis er det i hovedsak korrekt. Det er imidlertid feilaktig når en forsøker å skape inntrykk av at alle som reagerer på de konservative katolikkenes agering, avviker fra kirkens posisjon.

Det finnes dessuten felter hvor Oftestad og hans meningsfeller befinner seg langt borte fra normal katolsk praksis. Det gjelder ikke minst gjentatte tilløp til trakassering av en tidligere biskop som knapt har gjort seg skyldig i annet enn å vise menneskelig sjenerøsitet og å ha et åpent sinn. Slikt oppfattes som forfallstegn på konservativt hold.

Ellers bekrefter tallrike avisinnlegg at Oftestad har vært en sentral pådriver i kjøret mot både pater Pollestad og St. Dominikus kloster.

3. Oftestad besværer seg over at Morgenbladet plasserer ham på en «tradisjonalistisk fløy». Det kan vel tenkes at begrepet «tradisjonalisme» ikke er helt dekkende her. Men Oftestad og hans drabanter fremstår definitivt som hjemlige eksponenter for den konservative – eller betongkatolske – bølgen som de siste tiårene har veltet over Den katolske kirke og nådd et høydepunkt under nåværende pave. Disse kretsene har i dag stor innflytelse og utøver ofte sin makt på kynisk vis. Dette er også et perspektiv på «Pollestad-saken».

Mens begrepet «tradisjonalisme» på katolsk hold tidligere primært ble knyttet til splittende eller skismatiske grupper, har Benedikt XVI skapt enormt rom for slike holdninger innenfor kirken. Dagens kirkelige lederskap har tatt opp flere tradisjonalistiske kampsaker. Det gjelder gjeninnføringen av den såkalte tradisjonelle latinske messen – som i hvert fall i sin form er et 1500-tallsfenomen, opphevingen av ekskommunikasjonen av St. Pius X-brorskapets ledelse – noe som til overmål skjedde parallelt med at en av brorskapets biskoper sto frem som Holocaustfornekter, og nedtoning av fornyelsesimpulsene fra Det annet Vatikankonsil. Samtidig opptrer en uhyre kontant overfor «progressive» katolikker.

En kirke som vender ryggen til den fornyelsen konsilet brakte, vil uvegerlig ende opp i en bakevje. Den pågående katolske maktkampen må derfor frem i lyset. I denne forbindelse har Morgenbladet levert viktigere bidrag enn Oftestads forsøk på tåkelegging.

Ola Tjørhom

Professor, Universitetet i Agder