Postmodernismen
Av Frankfurterskolens første generasjon – Horkheimer, Adorno, Marcuse, Benjamin – lærte vi blant annet at samfunnsforskningens oppgave ikke bare er å beskrive det som er, men å analysere det i lys av «det som kan og må komme». En slik revolusjonær teleologi er det knapt noen som klarer å tro på i vår tid, men den intellektuelle dreiningen mot «nyrealisme» og «nypositivisme» som Lena Lindgren beskriver (Morgenbladet 2. juli), gjør det fristende for noen hver å gripe til sin Adorno og Horkheimer. Hennes forsøk på periodisering av intellektuelt liv i andedammen er tankevekkende, men noe mangelfullt. Den viktigste årsaken er nok at begrepet «postmodernisme» er ubrukelig som samlebetegnelse for ellers ganske ulike former for sosialteori og analysemetoder.
Med postmodernisme forstås vanligvis skepsis til totaliserende kunnskapssystemer og en tro på at all kunnskap er situert og lokal. Lyotards La condition postmoderne (1979) var en viktig tekst, og i Norge var det ingen av de Lindgren nevner, men redaksjonen i «Nye Profil» (Are Eriksen, Arne Stav, Morten Søby m.fl.) som introduserte denne tenkningen. Derridas brudd med Foucault (som altså ikke kunne kalles postmodernist) i 1967 nevnes også av og til som en begynnelse.
Sosial konstruktivisme er ikke det samme. Det er en metode (se for eksempel Berger og Luckmanns innflytelsesrike bok The Social Construction of Reality fra 1967). Sosialkonstruktivister tar vanligvis ikke stilling til hva som finnes «egentlig og objektivt», men studerer – nettopp – sosiale konstruksjoner. Hvis jeg for eksempel vil forske idéhistorisk på klimakrisen som sosial konstruksjon, vil det være nødvendig å studere samtidens forståelser av risiko. Det vil kanskje være interessant å sammenligne med kristne forestillinger om dommedag, eller å undersøke mønsterlikheter mellom frykten for klimaendringer og frykten for terrorisme. En slik manøver innebærer imidlertid ingen fornektelse av klimaendringenes realitet, men undersøker hvilke tolkninger og forståelsesrammer av den som blir de toneangivende. Skulle man bare forske på klimaendringenes realitet (det målbare), ville man jo være uten forutsetninger for å forstå politikken og diskursene omkring fenomenet.
Studiet av den sosiale konstruksjonen av kjønn tar heller ikke normalt sikte på å benekte eksistensen av objektive kjønnsforskjeller, men viser blant annet hvor forskjellig mennesker løser de utfordringer relasjonen mellom mann og kvinne avstedkommer. Tilsvarende ville det være tøvete å beskylde forskere som studerer betingelsene for fredelig sameksistens mellom etniske grupper, for å benekte at mennesker har en reptilhjerne. Det er jo nettopp fordi tilbøyeligheten til slektskapsbasert hat og fordommer er nedfelt i oss som et reelt alternativ at det er interessant, fra et sosialkonstruktivistisk perspektiv, å forske på mulighetene for å basere sosialt liv på andre tilbøyeligheter.
Det er deprimerende mange som ikke forstår hva sosial konstruktivisme er og ikke er. Richard Dawkins uttrykte for noen år siden mistenksomhet og forakt overfor sosialantropologenes kulturrelativisme, som angivelig konkluderte med at hekseri var like godt som vitenskap. Han hadde åpenbart ikke fått med seg at kulturrelativisme er en metode for å utforske sosiale konstruksjoner, ikke en metode for å sette karakterer på ulike kunnskapssystemer. Det må sies å være en pinlig bommert fra en mann som faktisk er professor i popularisering av vitenskap, at han ikke engang forstår det metodologiske utgangspunktet for en av paradegrenene ved hans eget universitet, nemlig den britiske sosialantropologiske skolen.
På denne bakgrunn synes debattene Lindgren skisserer å være både malplasserte og lite produktive. Om kjønnsforskerne spesielt kan nok mye sies, og det finnes mange slag av dem, men ingen kan beskylde dem for ukritisk å reprodusere de dominerende kategoriene i samfunnet. Det kan man derimot si om enkelte av alternativene som nå tilbys.
Thomas Hylland Eriksen
Sosialantropolog