Postmodernisme
Det er ikke til å undres over at det blir litt forvirrende når sosialkonstruktivismen skal diskuteres innenfor rammene av et avisinnlegg. For å bidra ytterligere til forvirringen vil jeg hevde at det er nødvendig å skjelne mellom nominalistisk og realistisk sosialkonstruktivisme for å forstå dette fenomenet som er så mye kritisert og dårlig forstått.
Student Svein Anders Noer Lie hevder at sosialkontruktivismen er en «humesiansk» og empiristisk posisjon (Morgenbladet 23. juli). Uten at jeg kan påberope meg noe ekspertise på området, vil jeg hevde at dette er dels misvisende og dels feil. La meg tilby et helt arsenal av andre begreper som tilskudd til forvirringen, i et forsøk på å trekke sløret til side.
Påstanden er feil i den forstand at sosialkonstruktivismen forutsetter en teori om «det sosiale». Det handler ikke bare om hvordan vi kan erkjenne den sosiale virkeligheten, men det er det Noer Lie forutsetter når han gjør dette til en empiristisk posisjon.
Det er nettopp dette som gjør det rimelig å omtale Thomas Hylland Eriksens reduksjon av sosialkontruktivisme til et metodisk grep (Morgenbladet 9. juli), som en retrettposisjon.
Om vi går litt lenger tilbake i filosofihistorien finner vi et annet begrepspar som med større hell kan betegne grunnlaget for sosialkonstruktivismen, nemlig universaliestridens motsetning mellom realister og nominalister. Her er det riktignok snakk om allmenne begreper, og om de kan tilskrives en eksistens før menneskets bevissthet. Men dette er like fullt betegnelser som viser til abstrakte fenomeners faktiske eksistens, i motsetning til skillet mellom empirister og rasjonalister som handler om grunnlaget for å oppnå erkjennelse.
De klassiske sosiologene var oppmerksomme på betydningen av universaliestriden. Men noe som er viktig her er at det sosiale som fenomen på avgjørende områder skiller seg fra allmenne begreper. Hvorvidt «rose» er en betegnelse som kan tilskrives virkelig eksistens uavhengig av vår bevissthet om det, er et annet spørsmål enn hvorvidt det som oppstår med en gruppe mennesker faktisk finnes og danner en egen virkelighet.
Det sosiale er et komplekst fenomen, sammensatt av forskjellige og delvis utfyllende enheter, mens allmenne begreper handler om likhet mellom individer. Emile Durkheim poengterte dette aller mest presist da han snakket om det sosiale som en «ting» (i 1895). Og det sosiale i denne betydningen har forklaringsmessig forrang fremfor individer når det gjelder samfunnsmessige spørsmål, hevdet han. Og dette er den dag i dag et premiss for store deler av samfunnsvitenskapen.
Nominalister av alle avskygninger vil imidlertid motsette seg en slik påstand. I deres perspektiv finnes ikke det sosiale annet enn som menneskelige produkter. Og om det ellers kunne tilskrives en egen virkelighet, så har vi ikke noen mulighet for å sanse det direkte, så da kan man heller ikke si noe om det.
Motsetningen mellom sosialnominalisme og sosialrealisme kan med rette omtales som universaliestriden i samfunnsvitenskapen, også i dag. Men man kan snakke om samfunn fra begge posisjoner, og man kan også utforme varianter av konstruktivisme med begge utgangspunktene. Man kan faktisk også bli relativist så vel med et nominalistisk som et realistisk utgangspunkt.
Det bør være en tankevekker for Noer Lie i denne sammenhengen at mange av de som kalles og kritiseres for å være sosialkonstruktivister, er rasjonalister og sosialrealister. Det er påfallende at Hylland Eriksen i sitt svar trekker frem en funksjonalist (Evans-Pritchard) (13. august).
Poenget mitt er at man må skjelne mellom konstruktivisme basert i en nominalistisk og i en realistisk forståelse av det sosiale. Dynamikken mellom individ og samfunn forstås vesentlig forskjellig i de to leirene. Noer Lies fremstilling er bare ett enkelt uttrykk for en utbredt mangel på forståelse for disse dimensjonene. I det hele tatt er det spesielt typisk at i den grad filosofene tar for seg samfunnsvitenskapelige grunnlagsproblemer, så gjøres dette med en blindhet for at store deler av samfunnsvitenskapen er fundert på et sosialrealistisk og rasjonalistisk fundament.
Nicolay B. Johansen
Kriminolog