Debatt

Trygg barnehverdag

Hvem får avgjøre hva som er god kvalitet?

Erfaringskunnskap: Det er på tide at våre stemmer blir hørt, skriver Anne Greve og Ellen Morberg. Foto: Sara Johannessen/Scanpix
Publisert Sist oppdatert

Barnehager

NRK Brennpunkt 26. oktober viste at det er uklart hvilke faglige vurderinger og begrunnelser som ligger bak bygging og organisering av de store basebarnehagene. Det virker som det i første rekke har vært nødvendig å skaffe tilstrekkelig antall plasser, og så har man prøvd å finne argumenter i ettertid for å rettferdiggjøre valgene. Etter nærmere 30 års praksis som pedagogiske ledere på småbarnsavdeling, har vi erfaringer og synspunkter på hva som er viktig for at ett- og toåringene skal få et trygt og lærerikt tilbud i barnehagen. Vi mener det er på tide at våre stemmer blir hørt.

Den viktigste ressursen i barnehagen er de menneskene som jobber der. Det er den kunnskapen de har og deres måte å være sammen med barna på, som avgjør hvordan kvaliteten blir. Det må være voksne som trives med, og gledes over å være sammen med små barn. Det må være voksne som tar seg tid til å se og høre hva det er ettåringen er opptatt av, og som tar hensyn til det ettåringen vil. Det er voksne som kommer så tett på barna at de blir ordentlig kjent. Kvaliteten i forholdet mellom barnet og den voksne er avgjørende for hvor godt tilbudet i barnehagen blir. Hvis ikke dette ligger i bunnen, blir det vanskelig for barnet å lære gjennom å utfolde seg og utforske omgivelsene sine, og å gi seg i kast med ulike utfordringer.

For å utvikle et så nært forhold kreves det forutsigbarhet og stabilitet. Selv i en avdelingsbarnehage, der antallet voksne kan være tre-fire, er det en viss grad av uforutsigbarhet for barnet på grunn av den voksnes arbeidstid, møter og pauser. Hvis antallet barn og voksne er flerdoblet, blir det enda vanskeligere for barnet å få oversikt, forutsigbarhet og stabilitet.

Det er mange måter å organisere en barnehage på. For de yngste barna er det viktig å opprettholde en stabil gruppe uten for mange andre barn og voksne å forholde seg til. Det er uheldig å øke antall barn i barnegruppen selv om man kompenserer med flere voksne. Her får vi støtte fra forskere som psykolog Lars Smith. Små barn kan klare å knytte relasjoner til flere voksne enn bare foreldrene, men det er en grense for hvor mange. Tradisjonelle småbarnsavdelinger har vært prøvd ut i mange generasjoner, og vi ser ingen grunn til å eksperimentere med større grupper. Dette kan gå ut over de mest sårbare barna, de som av ulike årsaker har vanskelig med tilknytning eller vanskelig for å konsentrere seg.

Små barn er kompetente, men de er ikke kompetente til å ha ansvar for sin egen trygghet og sikkerhet. Det fremstilles av noen som et gode med mange voksne, slik at barna kan velge hvilken voksen de vil være hos. Men det må aldri være barnas ansvar å få kontakt med den voksne. Dette er den voksnes ansvar alene.

De yngste barna er i stadig bevegelse. De liker at ting gjentar seg, både fordi det er morsomt, og fordi det gir opplevelsen av å mestre noe som man kjenner igjen. Det er nødvendig at de fysiske rammene rundt barna inneholder varierte utfoldelses- og utforskningsmuligheter, og at barna får et spillerom innenfor det. Rammeplanen for barnehagen sier at barna skal ha innflytelse på sin dag, og det er vår oppgave som voksne å ha barnas interesser og initiativ som utgangspunkt for det vi tilbyr av leker, materiell og utforskningsmuligheter. Hvis små barn skal ha reell medvirkning, må mulighetene og valgene ligge i deres helt nære og kjente miljø, ikke slik at de må gå til en annen del av bygningen for å kunne for eksempel bygge med klosser. Det må være stor grad av tilgjengelighet, synlighet og ryddighet.

Innenfor disse rammene er det vi voksne sammen med barna skal skape gode hverdager. Det er altså de voksne i barnehagen som sammen med forskere og andre fagfolk bør avgjøre hva som er god kvalitet for barna. For at dette skal kunne la seg gjennomføre, må politikerne sørge for at det er nok godt utdannet personale, og at rammene er gode nok så vi slipper å gå på akkord med det vi har av kunnskap på området.

Anne Greve Førsteamanuensis, master i barnehagepedagogikk, Høgskolen i Oslo

Ellen Morberg Pedagogisk leder, Nadderudskogen barnehage, Bærum