Svar til Cornelius Jakhelln og Henning Bergsvåg

Poesi

Mine svar på telefon til Byavisen i Bergen den 21. desember 2010 hører ikke til mine lyseste øyeblikk som bokanmelder i NRK. På spørsmål om hvorfor Henning Bergsvågs diktsamling Over elven Tweed ikke var anmeldt i NRK, svarte jeg blant annet at det hadde med kvalitet å gjøre. «Det han skriver er ikke godt nok. Bergsvåg er ikke etablert i toppsjiktet av norske poeter.» Dette kunne jeg ha kommet unna med, dersom jeg ikke (også etter sitatsjekk) innrømmet at jeg kun hadde lest hans første diktsamling Newfoundland (2000), og altså ikke Nattarbeid (2003) og Nemesis (2007).

Dette var sleivete og arrogant. Jeg får da også fullt fortjent på pukkelen av Cornelius Jakhelln (Morgenbladet 25. februar), som skriver at «En kritiker som ikke gidder lese en bok/ kan henge seg i sin egen skammekrok». Ved å komme med generelle, svakt funderte påstander om Bergsvågs (manglende) kvalitet, gjorde jeg også resten av resonnementet mitt negativt ladet. Jeg hevdet nemlig også at Bergsvåg «er bedre på Facebook enn i diktform. Hans morsomme dokumentasjonsprosjekter av en gjenkjennelig bergensvirkelighet på Facebook burde i større grad også slå inn i diktsamlingene. Egentlig tror jeg Bergsvåg hadde tjent på å være mer lokal». Det var ment som en kompliment. Som kritiker «med ansettelse i NRK», som Jakhelln skriver, har jeg en viss påvirkningskraft. Denne makten kan jeg utøve ved å foreta valg som lyttere og lesere opplever som relevante og konsistente. Men det finnes også en mulighet til å gå i dialog med forfatteren på en måte som gjør at forfatteren blir oppmuntret til å gå videre med en (til da oversett) side ved sin litterære virksomhet.

Sett at jeg hadde lest opp en anerkjennende anmeldelse av Bergsvågs poetiske statusoppdateringer på Facebook i radioen? Da kunne jeg forhåpentlig demonstrert at kritikeren, som tidsskriftet Vagant skriver i sin siste leder (½011), kan være «en del av et forståelsesfellesskap som er avhengig av den typen åpnende praksis som bare den kvalifiserte kritikken står for».

Jeg har et optimistisk forhold til norsk, litterær offentlighet, om den nå utspiller seg i bok eller i sosiale medier, i radio eller på bar. Jeg tror at det virkelig gode diktet når frem til sine lesere til slutt. (Selv om mottaksapparatet i norske mediehus helt klart kan bli bedre.) Det beste eksempelet jeg kommer på nå, er Johann Grips dikt «Hentet» (Enkle dikt, 2003). Det er nå antologisert så det holder. Det er blitt til slideshows på YouTube. Men jøje meg: Det er lenge siden nå. Jeg tror, optimistisk igjen, at lengselen etter gode dikt er konstant stort i det norske folk. Vi skal si noe til noen vi er glade i, og ser oss fortvilet rundt etter et godt dikt som kan hjelpe oss med det. Vi går der med rallende dødsangst og ønsker oss et dikt som snakker om det. Vi ser biler og båter skylles over motorveien i Japan og ønsker oss dikt som snakker om det. Den lille debatten rundt de manglende anmeldelsene av Bergsvågs diktsamling er symptomatisk, tror jeg. Noe er i ferd med å forandre seg. Poesien trenger seg på. Det ulmer i undergrunnen.

Deichmanske bibliotek i Oslo får fullt hus når de setter i gang med et aktivistisk og polemisk vårprogram på poesiens vegne. Men det ulmer ikke bare i undergrunnen. Fra forrige utgave bestemte den tyske ukeavisen Die Zeit seg for å trykke nyskrevne dikt i den politiske kommentardelen i avisen hver uke det kommende året. Redaksjonen begrunnet dette med at de blant alle kommentarene, analysene, portrettene, fotoreportasjene og tegneseriene manglet en uttrykksform som hadde evnen til å gå dypere, som var skarpere og morsommere: dikt. Henning Bergsvågs poetologiske diktreaksjon i Morgenbladet sist fredag var et eksempel på dette.

Knut Hoem

Kritiker, NRK