Hvordan bedømme en oversettelse?

Oversettelser

Siste ukers debatt rundt oversettelsen og anmeldelsen av Thomas Pynchons Mot dagen, har om ikke annet avslørt at djevelen er i detaljen – en forferdelig oversettelse av et engelsk uttrykk, og i seg selv et representativt paradoks: Presist gjengitt, like fullt håpløst på norsk. Å bedømme oversettelse uavhengig av dens kontekst, som like gjerne kan være stilistisk som ekstern, er temmelig meningsløst. Det hender anmeldere glemmer dette.

Undertegnede har jobbet som oversetter i 15 år, bodd nesten hele sitt voksne liv i London og undervist i kommunikasjons- og oversetterteori på forskjellige universiteter. Det er vanligere enn folk tror at svært engelskkyndige nordmenn når de leser og bruker språket, fortsatt tenker norsk, og kun får med seg toppen av det kontekstuelle isfjellet.

Jeg nevner dette fordi engelsk står i en særstilling i anmeldelser av oversatt litteratur; anmeldelser av spanske, franske eller tyske bøker gir så godt som aldri eksempler på oversettervalg, gode eller dårlige, i dagspressens spalter. Med engelske bøker er det nesten omvendt.

Som oversetter og språkobservatør i to land har det slått meg at anmeldelser av oversatt litteratur, engelsk især, av og til overser leserens behov for tydelig informasjon ved å blande oversettelsens og originalens meritter. Jeg foreslår derfor tre vurderinger som kan gi innspill til hvordan en kritiker burde bedømme en oversettelse.

Den første vurderingen en kritiker burde gjøre seg, er den enkleste og mest effektive: Oversetteren skal nevnes – ikke sist, men først! Ikke bare ut fra alminnelig høflighet, men fordi en bokanmelder gjør språklige vurderinger, og i så måte skal ikke uttalelser om en bok skjule hvilken bok det snakkes om. Det er nemlig det som skjer når boken omtales før oversetteren nevnes. For det finnes to bøker.

Mange anmeldelser av oversettelser følger samme mal: En oppsummering av bokens innhold og stil, med oversetterens innsats nevnt til slutt. Hvilken bok snakker anmelderen da om? Selvmotsigelsen er denne: Hvis oversettelsen er grunnlaget, må eksemplene, utdragene, sitatene eller oppsummeringen, hele opplevelsen, nødvendigvis komme derfra. Og hvordan kan man først rose og deretter slakte samme bok? Eller er det originalen kritikeren roser? Når dette ikke er tydelig, kommer tvilen anmelderen til gode. Hvis anmelderen vil sammenligne original og oversettelse, må dette signaliseres tydelig.

Hvordan skal en kritiker bedømme oversettelsens kvalitet? Som nevnt allerede er det kanskje ikke så lett å vite alt man trenger for å sammenligne to verk. Da kommer vi til vurdering nummer to: Ta språket på alvor. Visst er det snakk om en oversettelse, men den er skrevet for norske lesere.

Å ta språket på alvor betyr å innse at to språk kan si det samme, men gi ulik betydning. En oversatt bok sier ikke nødvendigvis det samme som i originalen, i det minste ikke alltid på samme måte. Plukker man ut enkelteksempler, kan det fort se galt ut, men da tar man ikke språket på alvor. Ulike språk innbyr til ulike tankemønstre; disse kan ikke reproduseres, men må gjenskapes. Man kan også tørre å gå så langt som til å evaluere boken slik den står, på norsk.

Til leserens fordel kan man jo selvfølgelig spekulere på hvordan originalens status, forfatterens stil og andre særegenheter dukker opp i norsk språkkontekst. Men det lønner seg, for anmelderens del, ikke alltid å være skråsikker på riktig og galt. Det finnes nemlig nok av eksempler på skarpsynte anmeldere som har svingt om seg med «åpenbare» feiloversettelser, lykkelig uvitende om at i en bredere tospråklig postkasse sitter skjegget grundig fast.

Det er kanskje fristende for en kritiker å ramse opp «feil» de har funnet i en oversettelse, det er blitt gjort, og for den gjengse leser gir det vel en viss skadefryd å lese hvor udugelig en oversetter har vært. Ved å paradere «feil» – helst ribbet for kontekst – fremstår anmelderen som en språkekspert som samtidig legger en skalpert oversetter under seg. Men den tredje, og mest grunnleggende, vurderingen en anmelder bør foreta er: Hva er avisleseren tjent med?

Effekten av å sitere skalperte oversettervalg, er å gi leseren, som ikke har tilgang til bokens fulle kontekst, ensidige bekreftelser på noe de ikke kan danne seg en informert mening om. Det eneste slike trofeer kommuniserer, er anmelderens skarpsyn og språkkompetanse. Og det er vel derfor det er fristende å inkludere dem. Men de gavner ikke leseren særlig – bortsett fra skadefryden.

En anmelder burde ha meninger; det er aldri uinteressant. Uvesentlig blir det bare hvis disse ikke begrunnes, da blir det statusshow eller klapp på egen skulder. Ved å trå varsomt, og i det minste pensle ut så mye kontekst man synes er mulig, gir man rom for at det finnes alternative oppfatninger og slutter seg til en anmeldertradisjon som ikke setter anmelderens autoritet høyere enn lesernes behov for informasjon de kan forholde seg til.

En oversettelse på norsk er en norsk bok. Verken oversetteren eller kritikeren skal kunne gjemme seg bak originalen; oversettelsen skal fungere for sine tilsiktede lesere, som selvfølgelig er nysgjerrige på om, og eventuelt hvordan, den gjør det. Heri ligger oversettelsens og anmeldelsens utfordring, og begges største gavn til den nysgjerrige leser.

Erik Skuggevik

Oversetter