Et tvilsomt eksperiment

UNIVERSITETSSYKEHUS

Etableringen av Oslo universitetssykehus i 2009 har medført formidable problemer som allerede fra starten var innlysende for ansatte ved de berørte sykehusene, og i lengre tid også har vært omtalt i media. De store finansielle problemene denne radikale prosessen har forårsaket, medførte for kort tid siden sykehusdirektør Siri Hatlens avgang. I en rekke intervjuer i pressen, senest i Morgenbladet 10. juni, fremstår Hatlen som pasientenes talsmann, og leserne får inntrykk av at det kun er manglende økonomiske midler til omstillingsprosessen som hindrer et vellykket utfall av etableringen av det nye gigantsykehuset.

Dette er en utillatelig forenkling av de meget store problemene som er knyttet til hele konseptet Oslo universitetssykehus, problemer som ikke bare er av praktisk og økonomisk art. Prosjektet er omtalt som den største reorganiseringsprosess i europeisk sykehusvesen. Resultatet vil bli et gigantsykehus. Både ledelsen ved det nye sykehuset og de ansvarlige helsepolitikere har gang på gang hevdet at etablering av dette monstersykehuset vil føre til forbedret pasientbehandling.

Med tidstypisk new speak benyttes konsekvent betegnelsen «omstilling» istedenfor «nedskjæring». Realiteten har naturligvis vært at politikernes sterke ønsker om økonomisk innsparing har vært det helt dominerende motivet for prosessen. Internasjonale erfaringer med gigantsykehus av denne typen tyder imidlertid ikke på at det er økonomiske gevinster å hente med dette konseptet.

At økonomi og ikke ønsker om forbedring av pasientens kår har vært avgjørende har vært tydelig demonstrert ved at velbegrunnede protester fra de berørte fagmiljøene i stor utstrekning er blitt ignorert av ledelsen ved sykehuset. Dette har naturlig nok ført til en stadig økende frustrasjon og misnøye innad i miljøene. Det er ganske forunderlig og litt skuffende at fagmiljøene inntil nylig stort sett har bøyd nakken lydig og akseptert brutale nedskjæringer uten å protestere mer høylytt utad.

Et annet argument som har vært brukt for å legitimere Oslo universitetssykehus, er at det er uakseptabelt at det i Oslo-området eksisterer flere separate medisinske miljøer innen samme fagfelt. Jeg vil hevde at det faktisk kan være en betydelig fordel at det eksisterer flere forskjellige miljøer som innen samme fagområder kan vektlegge ulike oppgaver både innen klinisk arbeid og forskning og slik stimulere hverandre ved sunn konkurranse.

Dette var faktisk situasjonen ved de tre universitetssykehusene Rikshospitalet, Ullevål sykehus og Aker sykehus før 2009. Faglig samarbeid og oppgavefordeling mellom disse institusjonene var allerede etablert i betydelig grad, men kunne uten tvil forbedres ytterligere. Dette kunne skjedd uten den brutale omstillings- og nedskjæringsprosessen som etablering av Oslo universitetssykehus har medført, med nedbrytning av velfungerende fagmiljøer, med ifølge Hatlen egne «stolte kulturer og tradisjoner». All erfaring viser at det tar mange år å bygge opp fremragende fagmiljøer, men kort tid å bryte dem ned. Også forskningen vil kunne bli skadelidende gjennom nedbygging av eksisterende forskningsmiljøer og overdreven ovenfra og nedadstyring av forskningen som den monolittiske organisasjonsmodellen legger opp til.

Hva skal veien videre bli for Oslo universitetssykehus? Det er sannsynligvis investert så mye prestisje i dette prosjektet fra politikernes side at det fortsatt vil vakle videre. Det er i så fall meget beklagelig, for pasienter, ansatte og for norsk medisin. Realiteten er at Oslo universitetssykehus er det største eksperimentet i norsk medisins historie – og samtidig det dårligste.

Et godt medisinsk eksperiment skal være nøye planlagt, basert på en plausibel hypotese og ha kontroller som tillater en pålitelig evaluering av resultatet. Jeg kan ikke se at noen av disse betingelsene er oppfylt ved eksperimentet Oslo universitetssykehus.

Stig Frøland

Lege og professor i medisin