Den rette tid

kriminologi

Fra bomben sprang, og noen dager fremover, var det en helt enorm pågang fra medier i inn- og utland til folk man visste hadde arbeidet med spørsmål om vold og straff. Hvordan kunne slikt skje? Og det nettopp i Norge, kjent som et usedvanlig fredelig land? Var hendelsene et resultat av en altfor forsiktig kriminalpolitikk? Og hvordan ville det nå gå? Feiet det en bølge av hat gjennom landet? Ville vi forlate vår humane kriminalpolitikk?

Det ble i stormen av spørsmål viktig å markere at den hittil ustraffede gjerningsmannen ikke kunne vært hindret av noen tenkelig kriminalpolitikk. Og det ble viktig å gjøre kjent i utlandet at det ikke var hevntanker, men roser og samhold som preget landet i disse dager. Mange rundt om i verden ser norsk og nordisk kriminalpolitikk som idealer de forsøker å realisere i sine hjemland, noe som gjorde det spesielt viktig å formidle et korrekt bilde av det gode som fulgte det onde.

Mest ble det svar i form av intervjuer. Men allerede morgenen etter massakrene kom en henvendelse fra Information i Danmark med ønske om en artikkel. Hedda Giertsen og jeg skrev den, mandagen sto den på trykk i Danmark, to dager etter også i Dagens Næringsliv. «Et bedre Norge vokser fram» var tittelen. Anders Behring Breivik ville fjerne de ansvarlige for den multikulturelle politikk som føres i Norge, skriver vi. Derfor fjernet han sivilisasjonens grenser. Men han har fått til det motsatte av hva han planla. Det ser i skrivende stund ut til at grunnverdier som samhold og fellesskap blir styrket.

Og så fulgte spørsmål som krevet svar. 29 juli, ukedagen etter massakrene, ble jeg spurt av Leif Osvold i Dagens Næringsliv om jeg ville opprettholde mitt vanlige syn på straff ved å hevde at verdier som tilgivelse og godhet er vel så viktige som hevn og straff, eller om jeg i denne sak ville gjøre et unntak. Jeg svarer i et innlegg som Dagens Næringsliv gir den treffende tittel «Heller roser enn hat»: «Anders Breivik har gjort noe forferdelig. Det er uunngåelig at rettsvesenet vil gi ham en meget streng straff, påføre ham et stort onde, om han finnes tilregnelig. Men nettopp i slike saker er det viktig å holde fast ved hovedprinsippene. Det er uunngåelig at han påføres lidelse, men det må ikke bli utover det reglene våre tillater og slett ikke etter regler som gis tilbakevirkende kraft. Personlig håper jeg at han en gang kan komme tilbake til samfunnet.»

Hva skulle jeg ellers si til et sentralt spørsmål? Skulle jeg la være å svare, krype i skjul? Jeg angrer intet. Vi kjemper, mange blant oss, for å bevare de gode sidene ved det Norge vi er glade i, et land som ikke anvender døden som straff, heller ikke den evige utstøting. Vi har fått til noe fint, noe som er truet ved hendelser som dette.

Liv Finstad kritiserer tidspunktet for mine uttalelser etter redselsdøgnet. Jeg tror hun hadde forstått det bedre om hun ikke hadde vært ute av landet i denne perioden. Jeg har intet angerens behov. Skulle vi latt være å svare da spørsmålene om straff og gjengjeldelse haglet? Skulle vi tiet, gjemt oss bort? Spesielt var det nå viktig å få forklart oss overfor utlandet, slik at hendelsene ikke begjærlig ble grepet som argument for at en human kriminalpolitikk er en umulighet.

Men jeg ser at det ikke bare er i utlandet noe må sies om situasjonen, men også ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi. Herfra kommer Nicolay B. Johansen med følgende uttalelse: «Jeg føler det vanskelig å tenke seg en straff som er vond nok for Breivik.» Og han har et svar som ser ut til å være ment på vegne av oss alle: «Ingen vil være komfortabel med at han noensinne slipper ut igjen.» Han utviser en forbløffende sikkerhet om hvordan vi alle antas å se på saken. Og så kommer Liv Finstad og sier at «22. juli representerer noe helt annet enn andre grusomheter vi arbeider med i dette faget. Det som skjedde på Utøya utfordrer noen av mine faglige grunnforestillinger».

Det er nesten ufattelig å møte slike uttalelser fra forskere i et fag hvor nettopp det forferdelige står så sentralt. Temaer som krigsforbrytelser, konsentrasjonsleire, tortur, og ikke minst freds- og forsoningsarbeid i land rammet av omfattende grusomme former for terror og tilintetgjørelse – det kan da umulig sies å være bortgjemte temaer ved et institutt av vår type? Men først nå, når dette rammer oss selv, først nå utfordres Liv Finstads grunnforestillinger og gir henne et personlig så vel som et akademisk sjokk, og først nå eksponeres Nicolai B. Johansens vanskeligheter med å finne tilstrekkelig vonde straffeformer for Behring Breivik.

«Kjære Nils. Snakk for deg selv,» sier Liv Finstad i Morgenbladet. Det er jeg fullt villig til, men jeg vil bli sitert riktig. Jeg svarte ikke intervjueren at vi kriminologer ikke har øye for offeret, jeg svarte at vi vel ikke alltid har det. Og jeg tilføyet, hva Finstad også utelater, «at kriminologien sto sentralt både i opprettelsen av krisesentre og konfliktråd. Begge deler er løsninger som har vært til stor hjelp for mange ofre».

Jeg ser også at Liv Finstad mener kriminologien har et «imageproblem». Jeg må nok få si at tanken på fagets «image» ikke har vært den fremtredende gjennom mitt forskerliv, og det mener jeg den heller ikke bør være på et universitet.

Nils Christie

Professor i kriminologi