Den rette tid, det rette sted, det rette «image»?

Kriminologidebatten

Nils Christie tar meg i skole i Morgenbladet 26. august. Han tror jeg hadde forstått timingen for hans utsagn om re-integrering av massemorderen bedre dersom jeg «ikke hadde vært ute av landet i denne perioden». Handler det for Christie nå ikke bare om å stå fast ved at det var «den rette tid», men også å diskvalifisere dem som ikke var på «det rette sted?» Det ligger ingen argumentasjon bak påstanden om at hvor jeg var 22. juli, ville endret min kritikk av at det var for tidlig å begynne å snakke om re-integrering allerede før de siste drepte var begravet.

Det ligger heller ingen argumentasjon bak Christies konklusjon der han hevder at «(J)eg må nok få si at tanken på fagets ’image’ ikke har vært den fremtredende gjennom mitt forskerliv, og det mener jeg den heller ikke bør være på et universitet». Etter mitt syn er bildet som offentligheten har av fag og fagfolk, et viktig anliggende for et universitet fordi det handler om bilder av betydning og relevans. Hvordan et bilde skapes, handler om kommunikasjon. Hvis omverdenen misforstår hva kriminologi er og hva kriminologer gjør og står for – og for eksempel tror at alle alltid snakker med samme stemme – da har vi ikke kommunisert godt nok at kriminologi er et mangfoldig fag. Da er det skapt et problematisk bilde av kriminologi som fag og universitetet som arbeidsplass. Det skal være høyt under det faglige taket slik at vitenskapelige forståelser kan brynes mot hverandre – ikke bare internt, men også i offentligheten.

Christie mener det «er nesten ufattelig» at jeg, som forsker i et fag «hvor nettopp det forferdelige står så sentralt», sier at «vi må være sensitive for at 22. juli representerer noe helt annet enn andre grusomheter vi arbeider med i dette faget». Etter mitt syn er det grunn til å stille spørsmål ved hvor godt de kriminologiske forståelser av grusomheter vi ellers arbeider med i faget, «treffer» 22. juli.

Kriminologisk forskning om krigsforbrytelser, konsentrasjonsleirer, tortur, freds- og forsoningsarbeid er i særlig grad knyttet til arbeid med grusomheter i krig/borgerkrig i ustabile, ikke-demokratiske samfunn, der kriminalitets- og drapsnivået er høyt. Kontrasten til det norske samfunnet er iøynefallende. 22. juli handler om én ansvarlig gjerningsmann og ikke folkeslag eller grupper som er stilt opp mot hverandre. Jeg er derfor usikker på overføringsverdien når det gjelder innsikt i forsoningsprosesser fra samfunn så forskjellige fra vårt, og særlig på det eventuelle starttidspunktet for slike prosesser her i landet etter 22. juli.

Jeg synes det er vanskelig å dele Christies skråsikkerhet.

Liv Finstad

Professor i kriminologi