Ytringsfrihet og uenighet

Ytringsfrihet

Spørsmålet om hvordan ytringsfriheten best ivaretas, har fått ny aktualitet etter 22. juli. Det er ingen egentlig uenighet om at fri og åpen debatt er ønskelig, heller ikke om at ytringsfriheten er underlagt enkelte begrensninger, og at det må være slik, også i et liberalt samfunn. Uenigheten dreier seg om hvor grensen bør gå mellom disse størrelsene.

Tillat noen personlige reminisenser som illustrasjon. På 1980-tallet mottok vi mye innsendt stoff til Gateavisa (som, for de uinnvidde, er Norges eldste og viktigste frihetlige magasin). Ikke alt kunne trykkes. Det skyldtes plassmangel, kvalitet og redaksjonelle prioriteringer. Av og til hadde vi – tro det eller ei – presseetiske debatter på redaksjonsmøtene, der harmdirrende moralske argumenter skar gjennom det røykfylte rommet. Noen eksempler:

En dag seilte det inn et velskrevet essay som ved nærmere undersøkelse viste seg å være et varmt forsvar for pedofili og incest. Ingen andre ville ha trykt det. Så vidt jeg husker gjorde vi det, men ikke uten en viss ambivalens.

Andre ganger mottok vi en serie artikler fra en nordnorsk gammelnazist, som alle dreide seg om nazismens gleder og elitenes ryggesløshet. Disse trykte vi ikke, selv om innsenderen utvilsomt hadde rett i at han ville få problemer med å få artiklene publisert andre steder.

Ved andre anledninger fikk vi grundige artikler skrevet av mennesker som kunne bevise (!) at noen hadde operert radiosendere inn i hjernen deres (såkalte brain transmitters), som ledd i en skjult overvåkning av befolkningen. Vi mottok også bidrag blant annet om Nostradamus' profetier og likkledet i Torino som ble refusert. I disse tilfellene var det mennesker som korrekt konkluderte at deres ytringsfrihet ble innskrenket. Jeg tror ikke vi i ettertid har veldig dårlig samvittighet for dette. (De av leserne som måtte ønske det, må gjerne trekke paralleller til de mest paranoide Eurabia-fantasiene.)

Av og til ble Gateavisa stanset i namsretten, og da måtte redaksjonen enten sladde sider i bladet med sprittusj eller rive dem ut før bladet kunne selges. Én gang skyldtes det en falsk reklame for et bilfirma som hadde slått seg opp på nazikollaborasjon under krigen; en annen gang dreide det seg om grov sjikane mot en navngitt politiker.

Og så var det den gangen vi, riktignok på bortgjemt plass, «outet» en homofil politiker, til tross for at vedkommende ennå ikke var klar til å komme ut av skapet. Dette var ikke en bruk av ytringsfriheten som jeg er videre stolt av i ettertid.

Ytringsfriheten er med andre ord ingen absolutt ytringsrett, og trykkefriheten er ingen trykkeplikt. Derfor vil det alltid være personer og grupper som opplever at de ikke slipper til, eventuelt ikke slipper til nok. Men når både tilhengerne og motstanderne av flerkulturalitet føler at det er «den andre siden» som har mest de skulle ha sagt i offentligheten, så kan ting tyde på at det ikke står så aller verst til med balansen. Det samme vil jo være tilfellet dersom både Israelvenner og Palestinaaktivister opplever at motparten får altfor mye positiv oppmerksomhet.

Å påberope seg lovverket og rettsvesenet når man føler at en grense er overskredet kan stundom være nødvendig, men det løser ingen problemer på lang sikt. Viktigere er det å finne måter å være uenig på som er i tråd med Lars Laird Eriksens utmerkede begrep «uenighetsfellesskap». Her er partene altså på forhånd enige om hvordan de legitimt kan være uenige; de har kanskje ingen ambisjon om noen gang å bli enige, men forutsetter at den andre lytter til argumenter og fakta.

Her er et konkret forslag: Hvis du fremfører en kritikk av en person eller gruppe som du ikke kan fremføre ansikt til ansikt med vedkommende, kan det tenkes at du heller ikke skal sette den på trykk. Under en debatt om rasebiologi i fjor ble det anbefalt at bistanden til Afrika og norsk innvandringspolitikk måtte legges om, på grunn av afrikanernes angivelig lave intelligens. Jeg foreslo at forslagsstilleren skulle teste ut tankene sine på noen afrikanere han kjente i Norge – og hvis det gikk bra, kunne han jo dra til Tanzania og forklare folk hvorfor Norge ikke burde gi dem datamaskiner.

Jeg vet ikke om han fulgte rådet, men det er uansett noe lurvete over kritikk i det offentlige rom som ikke kan fremføres ansikt til ansikt med den som blir omtalt. Det minner om anonym hets over internett. En slik norm vil neppe avskaffe hatet, men er det noe vi bør ha lært denne merkelige sommeren, så er det at det hjelper å komme sammen. Det er viktig at meningsmotstandere kan møtes og se hverandre i øynene. Enighet oppstår neppe, men dehumanisering blir tilsvarende vanskelig. Hvis alt annet er likt, er det vanskeligere å hate folk du har drukket te med enn folk du ikke har drukket te med.

Thomas Hylland Eriksen

Fritenker, Oslo