Klimaideologiens endelikt

Klima

Verdens politiske og økonomiske situasjon setter nå en stopper for en ideologi som siden slutten av 1980-tallet fikk et voldsomt oppsving. Hovedpåstanden, som snart ble et dogme, var at våre utslipp av CO2 fører til farlig global oppvarming. For å redusere utslippene ble det inngått en avtale i Kyoto som går ut neste år. På 1990-tallet var det uproblematisk for mange industriland å slutte seg til Kyotoprotokollen.

Nedleggelsen av industri i Sentral-Europa etter kommunismens fall og overgang fra kull til gass i Storbritannia var noen av årsakene til dette. Andre land som Frankrike ble knapt nok berørt av bestemmelsene. I dag er det kun et fåtall protestantiske land som vil fortsette på galeien. Tyskland har satt i gang bygging av ti kullkraftverk, og flere er under planlegging. Verdens forbruk av kull har steget med 50 prosent de siste ti år – for øvrig uten at den globale gjennomsnittstemperaturen har endret seg nevneverdig.

Nå skal historien skrives. Ekspertene frykter for sitt ettermæle. Kan media nok en gang komme til unnsetning? Featurejournalist Maren Næss Olsen lar seg villig bruke til å ikle jordens forhenværende edle redningsmenn den attraktive offerrollen (Morgenbladet 30. september). Klimaforsker Benjamin Santer, hvis familie skal ha vært forfulgt i generasjoner, har funnet en rotte på trappa! Hovedforfatteren av kapitlet om menneskets innvirkning på klimaet i den andre rapporten til FNs klimapanel hadde egenhendig endret konklusjonene i kapitlet slik at disse stemte overens med sammendraget for politikere. En praksis som ifølge hans kollega Stephen Schneider er helt i tråd med klimapanelets retningslinjer.

Til tross for at Santer skal ha vært intenst forfulgt siden 1996, synes han fortsatt å være i slaget. For et par år siden (9. oktober 2009) skrev han sågar at han var veldig fristet til å banke skitten ut av en klimaforsker som hadde kommet til et annet oppvarmingsresultat enn ham selv ved å forlenge hans tidsskala med noen år. Et par år tidligere hadde den forfulgte Santer ytret ønske om å møte folk som ikke hadde godtatt klimapanelets nye temperaturkurve der middelalderens varmeperiode og Den lille istid var utradert, i en mørk bakgate (25. april 2007).

Det finnes nå et omfattende materiale som viser hvor iherdige klimaforskere har vært i å skjule data og hindre etterprøving. Journalist Maren Næss Olsen gjør det lettere for oss å forstå hvorfor norske journalister tydeligvis kvier seg for å bruke offentlighetsloven. Hun viser en rørende omtanke for byråkratiet. Det er ikke rart skandalene som har omfattet norske offentlige organ og fått stor internasjonal oppmerksomhet, ikke er blitt nevnt i norske media – ta for eksempel GRID-Arendals bløff om femti millioner klimaflyktninger innen år 2010, eller det norske ønsket om å fjerne henvisning til varmeperioden i første halvdel av forrige århundre i Arktis.

Offentlige dokumenter viser også at klimaforskere har vært svært aktive for å hindre at kritiske røster skal komme til orde. I 2007 var den norske hovedforfatteren til FNs fjerde klimarapport, Eystein Jansen, med på å organisere en kampanje mot det britiske tidsskriftet New Scientist, som planla å trykke artikler som var kritiske til klimapanelet. Den tidligere lederen av Climate Research Unit, Phil Jones, ville holde kritikere unna selv om dette ville bety omdefinering av hva vitenskapelig litteratur er. Hans bruk av «Mike’s Nature trick […] to hide the decline» klarte selv ikke Muir Russells granskning å svelge (ICCER side 60).

I vitenskapen forsøkes forutsigelser gjendrevet. Når klimaforsker Kevin Trenberth ikke finner den forutsagte oppvarmingen, forkastes ikke hypotesen. Nei, det er observasjonene det må være noe galt med! Dette tyder på at vi har å gjøre med pseudovitenskap, der observasjonene bare skal bekrefte påstanden. At den etter hvert mister politisk og økonomisk støtte, bør ikke bejamres.

Nicolay Stang

Leder, Klimarealistene