Astrups vekst og vern

GRØNN VEKST

Nikolai Astrup er ikke med på at vår livsstil og vårt konsum utgjør noe miljøproblem, og skyver bekvemt nok verdens fattige foran seg. Det er vår vekst som skal redde disse hevder han, og dermed lar ikke bare veksten seg forsvare, den blir et moralsk imperativ. Problemet er imidlertid nettopp at dersom verdens (økende) befolkning skal ha et forbruk som vårt, så trenger vi flere kloder.

Astrups argument bør derfor snus: det moralske imperativ er en global utjevning. Dessuten vil de klimaendringer som følger av våre utslipp nettopp ramme mange verdens fattige hardest. Og problemet er ikke bare klima, men en livsstil som krever en høy pris av verdens økosystemer.

Det er riktig som Astrup sier at Kinas vekst har løftet mange ut av fattigdom, så det er et aspekt med flere sider. Samtidig har det medført enorme forurensningsproblemer. Og, som jeg påpekte er det mye å hente på effektivisering: Norsk industri reduserte sine årlige utslipp fra 16 til 12 millioner CO2-ekvivalenter fra 1992 til 2012. Samtidig økte imidlertid de norske totalutslippene fra 47 til 51 millioner CO2-ekvivalenter (og her er totalutslippene fra norsk-produsert olje og gass ikke medregnet). Det illustrerer problemet med Astrup lettvinte konklusjon at «løsningen er derfor å frikoble økonomisk vekst og miljøskade».

I en ideell verden, ja, men problemet er at mens vi venter på denne ideelle verden spiser volumveksten opp effektiviseringsgevinsten – og temperaturen stiger.

Vi skal ikke «tilbake til hulen», men skal vi utnytte forbrukerpotensialet til planetens beste trenger vi andre politiske visjoner enn business as usual.

Dag O. Hessen
Professor i biologi