Opp, opp, opp

BARNEMUSIKK I Morgenbladet 6. februar ble «Meg og kammeraten min» (Håkon Gebhardt og Martin Hagfors) intervjuet om den nye barneplata si, Ostepop, og om barnemusikk mer generelt. Det er bra at barnemusikk og artister som arbeider med musikk for barn, får spalteplass.

Debatten om barnemusikk tar gjerne utgangpunkt artisters og foreldres egen musikksmak og deres forhold til musikk i egen barndom. Dette er en viktig og absolutt legitim drivkraft. Samtidig er det interessant å se på barnemusikken fra en bredere synsvinkel: Barnemusikk som sjanger er definert ut fra at mottakergruppen er «barn». Barnemusikk har videre en tendens til å debatteres som om man skulle bli enige om én type musikk som er best for alle i denne gruppen. Fra barndomsforskningens side kritiseres tendensen til å se på barn som en ensartet gruppe. Barn er individer på tilsvarende måte som voksne.

Barn kan forstås som «kulturlige»; selv barnehagebarn har allerede en musikalsk smak som kontinuerlig skapes som del av deres sosiale liv og kulturen de er en del av, det vil si, av musikken de møter i sine hverdagsliv og personene som engasjerer seg i denne musikken. Det kan være spill på instrumenter, lytting til musikk på radio, tv og gjennom strømmetjenester, synging i dusjen og mye mer.

Barnemusikk som sjanger er spesiell fordi den inneholder – og bør inneholde – et stort mangfold av musikalske sjangre. Det er derfor mer interessant å diskutere hvordan ulike musikalske sjangre utfolder seg som barnemusikk, enn å komme fram til én «riktig» barnemusikktype.

Barnemusikken er rettet mot en publikumsgruppe som likevel har en spesiell status i vår kultur. Barna er fremtiden, og man er opptatt både av å beskytte barn, ruste dem for livet og gi dem gode og meningsfulle opplevelser her og nå. Barna er emotionally priceless, skriver sosiologen Viviana Zelitzer.

Som kultur higer vi etter å gi barn det beste. Likevel er noe musikk produsert for barn lettvint venstrehåndsarbeid – som noe av musikken i musikklivet for øvrig. Dét kan gjerne kritiseres og debatteres. Men her må debatten også nyanseres. NRK har produsert svært mye barnemusikk som verken faller i kategorien Prøysens barneviser eller tekno med perfekt barnesang. En kan nevne musikken til Linus i Svingen, Jul i Svingen, Jul i Blåfjell, Jul på Månetoppen, AF1 og Fantorangen-sangene, men det finnes også mye mer.

På 1990-tallet sendte NRK programmet Sesam Stasjon, hvor musikken var komponert av norske komponister og spilt inn med norske utøvere. Vi kan gjerne ha mer barnemusikk, men det handler også om å anerkjenne det som allerede finnes og synliggjøre det. Samtidig er det viktig å diskutere hvilke sjangre som mangler innenfor barnemusikken og hvilke grenser vi som voksne både eksplisitt og implisitt setter for hva barn får mulighet til å like.

Gjennom NRKs historie fra Barnetimen og fremover har de tre «opp-ene», formulert av Lauritz Johnson, stått sentralt: opplevelse, oppdragelse, opplysning. Dette finner man også spor av i det musikalske. Det er interessant når artister på den ene siden kritiserer det pedagogiske ved annen musikk produsert for barn og samtidig er opptatt av å formidle gode holdninger og verdier til barn i egen musikk. Gebhardt og Hagfors er på ingen måte alene om dette.

Hva er årsaken til at man ikke ønsker såkalt pedagogisk musikk hvis det faktisk kan hjelpe barn til å lære tall og bokstaver på en morsom måte? Og hvorfor regner man ikke det å lære barn holdninger (for eksempel å «lære at det er greit å synge med røykestemme om morgenen», slik Hagfors uttrykker det) som en svært viktig del av noe pedagogisk, eller i alle fall av noe oppdragende?

Debatten vil bli enda mer interessant om man nyanserer dette, går dypere inn i hva man mener med det pedagogiske og dypere inn i estetiske diskusjoner av barnemusikk. I denne debatten bør man også la det være rom for spørsmålet om hvorvidt barnemusikk – musikk spesielt rettet mot barn – er nødvendig, og i så fall hvorfor?

Ingeborg Lunde Vestad
Førsteamanuensis i musikk, Høgskolen i Hedmark