Lavmål om et såkalt justismord

Morgenbladet trykker 25. oktober en kronikk av Finn Iunker om Torgersensaken hvor undertegnede er blitt en skyteskive som en av Torgersens støttespillere. Iunker gir uttrykk for at han har lest dokumentene i saken, likevel er alt han fremholder om faktum i saken ikke bare uriktig – stort sett er det diametralt motsatt av virkeligheten. Ifølge Iunker er oppfatningen hos oss på Torgersens side «en pinlig røre av antagelser og usannheter.» Dessuten synes han «Det er flaut å være norsk litteraturviter når man leser slikt.» Mon han som «viter» vet noe i det hele tatt? I hvert fall er det synd at han ikke forstår å være flau på egne vegne slik at dette kunne avholdt ham fra å dikte i vei i stedet for å holde seg til faktum.

Kanskje skal han unnskyldes fordi han selv opplyser at han ble forvirret da han i 2006 leste argumentasjonen fra begge sider. Denne forvirringen har tydeligvis ikke sluppet taket i ham til tross for at ni år har passert. I stedet virker det som forvirringen hans nå er blitt total. Jeg håper for hans skyld at forvirringen ikke er mer omfattende enn at han likevel klarer seg i det daglige liv.

Iunker fremholder alle bevisene fra 1958, og at de ikke etterlater tvil om at Torgersen er skyldig. Han hever seg helt over at det er påvist store feil for disse bevisene. De skal tydeligvis oppfattes som like sikre nå som man antok at de var den gangen. Det vil føre for langt å imøtegå alt han påstår. Derfor bare ett eksempel hvordan det forholder seg med det klareste beviset:

Fembarnåler i Torgersens dress kom fra åstedet, hevder Iunker. Uten begrunnelse holder han seg til det som ble antatt i 1958. Den gangen ble sannsynligheten for akkurat dét anslått å være en milliard til én. Grunnen var at disse fem barnålene ifølge påtalemyndighetens sakkyndige var mutert og bare kunne stamme fra ett eneste sted i hele verden, nemlig et mutert inntørket juletre på åstedet. Det som senere er funnet ut om disse barnålene, passer ikke inn for Iunkers standpunkt, så det hever han seg glatt over: Dagens syv sakkyndige, hvorav fire er fra påtalemyndigheten, er enige om at det dreier seg om helt vanlige norske barnåler av den typen som er vanligst å få på seg om man ferdes i (norsk/nordisk) granskog.

Når jeg på Torgersens side mener at denne nye kunnskapen medfører at dette beviset ikke lenger har vekt, blir dette for Iunker et eksempel på at «Tennøe og andre liksom frikobler seg fra virkeligheten og påstår at beviser som finnes, allikevel ikke finnes.» Videre skyldes min oppfatning at jeg «fullstendig bekymringsløst blander sammen antagelser, usannheter og sikre konklusjoner helt uten belegg.»

Når jeg ser hvilke argumenter som er avgjørende for Iunker, blir jeg fornøyd med å være blant de angrepne, i stedet for å bli slått i hartkorn med de dommere og statsadvokater som han berømmer. At jeg også holder på med «usannheter», tar jeg som en ytterligere kompliment. Det forstår vel også Morgenbladets lesere hvis de i motsetning til Iunker ikke angripes av akutt forvirring når de leser to forskjellige meninger om samme sak.

Jan Tennøe er advokat.