Barnålenes relevans

Professor i litteraturvitenskap Arild Linneberg har enda et innlegg mot meg 30. oktober. Han mener blant annet at «det var Finn Iunker som begynte». Hovedinnvendingen synes å være at «han», altså jeg, «i Torgersen-saken bare holder på med sin egen greie». Dette som respons til mitt ønske om større grad av modenhet i diskusjonen.

Så til saken.

Også advokat Jan Tennøe hadde nemlig et innlegg mot meg 28. oktober. Tennøe sier at han vil «imøtegå usannheter når de fremsettes i massemedia», og sikter med dette til at jeg har ment og fortsatt mener at bevismengden mot Torgersen er overveldende. Dette er ikke en usannhet. Det er en vurdering.

Tennøe kommenterer barnålbeviset. Dette beviset utgjøres av en sammenligning av to sett med barnåler av gran, nemlig fem slike nåler funnet i Torgersens klær, og et større antall nåler funnet på åstedet, fra et gammelt juletre. I 1958 ble disse to settene av nåler sammenlignet med hensyn til farge, form og lengde. Dessverre finnes bare ett av disse to settene i dag, slik at det ikke er mulig å foreta nye sammenligninger.

På direkte spørsmål fra Torgersens forsvarer svarte sakkyndig Elias Mork ifølge Aftenpostens referat 10. juni 1958 at treet fra åstedet «kan være hugget hvor som helst i Norge». Det er ikke det avgjørende. Det avgjørende er, såvidt jeg kan begripe, følgende to forhold: (1) Nålene fra de to stedene (klær og åsted) ble vurdert å være til forveksling like, og skal blant annet ha vært ualminnelig korte; og (2) det fantes ikke i Torgersens klær andre nåler enn de som var helt like dem fra åstedet. Man kan jo forvente å finne mange slags barnåler i klærne hvis man kommer tilbake fra en tur i skogen.

Torgersens støttespillere mener at barnålbeviset er verdiløst. Hvis et slikt syn hadde vunnet oppslutning hos flere enn dem selv, ville bevisets relevans selvfølgelig bli forringet.

I forbindelse med en muntlig høring våren 2006 foretok en pensjonert professor ved Norsk institutt for skogforskning (Skogforsk, også kalt NISK) en serie innsamlinger av barnåler fra gran i Ås i Akershus, presentert i rapporten «Et eksempel på variasjon i nålelengde hos gran». Det ble innsamlet 431 nåler, hvorav mindre enn fem prosent hadde samme lengde som nålene i de to settene med nåler fra 1958. Dette gjelder altså bare nålenes lengde. De sakkyndige i 1958 mente at det var umulig å holde nålene fra hverandre, og man kan vel forvente at hvis nålene hadde oppvist forskjeller i farge, tykkelse eller konsistens (grad av tørrhet/sprøhet), ville dette ha blitt kommentert av de sakkyndige. Det hører med til historien at forskere fra Skogforsk i 1999 fant at de sakkyndige i 1958 hadde gjort en god jobb.

Den pensjonerte professoren ved Skogforsk oppdaget forresten at under innsamlingen hadde noen barnåler festet seg til klærne hans. Disse viste stor variasjon i lengde. I farge var noen grønne, andre brune.

Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker konkluderte i 2006 med at barnålbeviset «i alle fall ikke er svekket». I tillegg kommer alle de andre bevisene i saken, herunder en rekke vitneobservasjoner.

Som kjent mener Torgersens støttespillere at alle bevisene i saken er verdiløse. Fordi ingen sier dem imot i offentligheten, har dette absurde synet forplantet langt inn i faglitteraturen. Se for eksempel Bratholm og Eskeland, «Justismord og rettssikkerhet» (Universitetsforlaget 2008). Flere steder presenteres personlig synsing (i Torgersens favør) som faglig funderte standpunkter, blant annet en svært tendensiøs fremstilling av barnålbeviset (s. 221 f.).

Jeg håper at Morgenbladets lesere vil ta seg tid til å lese kommisjonens gjennomgang (2006) av barnålbeviset. Det er bare snakk om drøye 40 sider (s. 218–260) med enkel og oversiktlig normalprosa uten sjenerende fagsjargong.

Tennøe mener at jeg ikke har fulgt med i utviklingen i saken. Problemet er imidlertid at det knapt har vært noen utvikling i den. Til tross for at enkeltbeviser har vært vektlagt på forskjellig vis og med forskjellig styrke opp igjennom, har alle vurderingene siden 1958 stor sett vist med stadig større grad av klarhet at dommen er riktig.

Helt til sist: Det blir forsøkt skapt et bilde av at jeg har blind tiltro til Gjenopptakelseskommisjonen. Det har jeg ikke. Jeg forsøker å bruke min kritiske sans så godt jeg kan. Alene av den grunn er det helt umulig for meg å ta for gitt at kommisjonen alltid tar feil. Intellektuell dovenskap er bare en annen form for servilitet.

Finn Iunker er stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo.