Nyliberalisme, stat og jihadisme

NYLIBERALISME 13. mai kommenterte Kristin Clemet, Torbjørn Røe Isaksen og Brynjar Lia våre artikler om nyliberalisme. De reiser hovedsakelig tre spørsmål: (1) Er Norge dominert av nyliberalistisk tenkning og praksis? (2) Er nyliberalisme et nyttig begrep for å beskrive samfunnsutviklingen, eller en type akademisk tåkeprat? (3) Er det en årsakssammenheng mellom den nyliberale dreiningen og rekrutteringen til jihadisme i europeiske byer?

Det meste av det Clemet tar opp i Morgenbladet 13. mai, er på siden av hva vi har presisert at vi forstår med nyliberalisme. Clemet henger igjen i forestillingen om at nyliberalismens kritikere tror at staten har fått stadig mindre betydning. Vi pekte på den aktive rollen staten er gitt som garantist for gjennomføringen av nyliberale reformer. Det ingen motsetning mellom en aktiv stat og nyliberalisme, så lenge staten selv blir gjennomsyret av markedslogikken gjennom ulike varianter av New Public Management.

I likhet med Isaksen anfører Clemet antologien Nyliberalisme – ideer og politisk virkelighet fra 2007 som autoritativ kilde angående nyliberalismen i Norge. Den mer oppdaterte dokumentasjonen i de seks bøkene vi nevnte, publisert de siste fire-fem årene, glimrer derimot med sitt fravær. Hva med skvisen den ene profesjonen etter den andre er kommet i mellom produktivitetskrav og faglighet, mellom resultatoppnåelse og integritet? Hva med vilkårene for å øve kritikk fra gulvet overfor ovenfra-ned reformer? Hva med endringene i språket, fra «borger» til «konsument», fra «pasient» eller «student» til «produksjonsfaktor»? Til å kjøpe et argument og selge sin humankapital? Ikke ett ord hos Clemet.

Så til Isaksen, kunnskapsministeren for hvem det visst ikke er grenser for hvor vidt vi skal ha brukt nyliberalisme som forklaring. Til og med politiske bevegelser som AKP(m-l) og Baader-Meinhof vil Isaksen nå ha det til at vi har påtatt oss å forklare som resultater av nyliberalismen – fenomener som oppsto og brant ut minst ett tiår forut for vår angivelse av det nyliberale gjennombruddet i Europa.

Der Clemet gir inntrykk av at vi overser statens betydning, gir Isaksen inntrykk av at vi overser rollen sekstiåttere og moderniseringsagenter á la Tormod Hermansen har spilt for nyliberale reformer i Norge. Slett ikke. Likesom i hovedartikkelen i Agoras temanummer om nyliberalisme fra 2011 (av Arne Johan Vetlesen), understreker vi sosialdemokratiets iver etter å fortsette den nyliberale offensiven Ronald Reagan og Maggie Thatcher startet. Vi skrev at «sosialdemokratiet er fremdeles i fornektelse om sitt historiske ansvar for den nyliberale samfunnsuordenens triumf», og for destruksjonen av kollektiver som Pierre Bourdieu advarte mot.

Det er betegnende at Marte Gerhardsens nylige oppgjør med høyresidens ansvar for våre dagers høyrepopulisme helt unnlater å se selvkritisk på det Stoltenberg-moderniserte Aps rolle. I en bok som analyserer fremveksten til nynasjonalismen, Integral Europe fra 2000, beskriver Douglas Holmes hvordan marginaliseringen av arbeiderklassen har gitt grobunn for xenofobe høyrebevegelser av mange slag. Religiøs identitetspolitikk i europeiske byer, både av fredelig og voldelig art, kan langt på vei forstås som uttrykk for samme utvikling.

Så til sammenhengen mellom nyliberalisme og terrorisme, vårt opprinnelige anliggende. 29. april skrev vi: «Det er ikke et én-til-én-forhold mellom nyliberalismen, hvis barn disse unge mennene er, generasjonsmessig og sosioøkonomisk, og ekstremisme av religiøs art.» Brynjar Lia har rett i at unge menn i forstedene til Paris og Brussel har ulike personligheter, motiver og roller, i det som blir en arbeidsdeling mellom «entreprenører» og sosiale tapere.

Vi ser ingen motsetning mellom det lavere forklaringsnivået Lia fokuserer på og vår bruk av nyliberalisme som overordnet samtidsdiagnose. Like lite som makrofaktorer som «høy arbeidsledighet» og «den nasjonale ydmykelsen etter Versailles» kan avfeies for å forklare hvorfor så mange tyskere på 1930-tallet støttet Hitlers budskap, kan man avvise at mottakeligheten for jihadisme hos «sinte, unge, villfarne menn» (Arne Klyves boktittel) er preget av tredve år med nyliberal politikk, med økonomisk og kulturelt utenforskap som resultat.

I Frankrike går det en relevant debatt mellom to av Europas mest respekterte forskere på politisk islam. Olivier Roy snakker om politisk ekskludering, sosialt utenforskap og økonomisk marginalisering, og Gilles Kepel betoner religiøse årsaksfaktorer (primært spredningen av salafisme).

Begge har noe rett. Men det er enklere og mer populært å ta til orde mot salafisme og jihadisme enn å iverksette tiltak som kan gi marginalisert ungdom et velbegrunnet håp om likebehandling og full deltagelse i samfunnets institusjoner – tiltak som ville undergrave attraktiviteten ved jihad som motkulturen fremfor noen, det beste opprørstilbudet på markedet, springbrettet for den anerkjennelse, identitet og tilhørighet som ikke nås på den inntil nylig tradisjonelle måten: ved innpass i arbeidslivet.

Og det ville minnet om arven etter tredve års nyliberalisme i Europas hjerte: et samfunn splittet i vinnere og tapere med uforenlige virkelighetsforståelser, der de som opplever seg utenfor og akterutseilt mer og mer ser til antidemokratiske krefter for å sikre sin overlevelse i en utrygg verden.

Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Arne Johan Vetlesen er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.

ThomasHylland Eriksen

Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo

Arne Johan Vetlesen

Professor i filosofi ved Universitetet i Oslo